Haren er en smarting som farter akkuratt dit den selv vil og av og til kan det føre til litt forviklinger og rot når flere harer og hunder ender i samme område. Men av og til har man så flaks at det likevel går bra.
Etter en vel fortjent hviledag i går er Jarle, Zenta og jeg atter på plass og i dag har vi planer om å måle krefter med haren på Hoelsætera. Zenta drar som vanlig målbevist dit hun av erfaring vet hun kan finne fot og i dag slår det til og hun finner fot nede i fugelbakken. Jeg sitter på vollen og venter spendt på om Zenta finner fram til haren i dag også. Sola er på tur opp og en litt kald vind gjør at det er litt kaldt å sitte slik å vente, men det tåler vi. Det er uvanlig stille i åsen, ikke ei eneste bikkje er å høre.
Zenta jobber trofast på foten men siden hun begynner å trekke seg litt nedover fugelbakken så velger jeg å trekke litt etter for ikke å miste kontakten med henne. Kommet ca halveis nedover så er losen i gang, Losen går godt nede i fugelbakken og noe mot trevægskjella før den snur litt mot Hoelsætera igjen. Jeg går fram noen skritt for å få bedre oversikt og akkuratt da ser jeg haren krysse stigen rett foran meg, den kom brått på og blir fort borte så jeg rakk aldri å reagere. Etterhvert kommer Zenta og losen fortsetter nå over hogstflata og på toppen bak vollen. På nytt velger jeg å flytte litt på meg for å se litt bedre på hogstflata men plutselig dukker haren opp igjen bak en stubbe, tydelig støkt trår den gassen i bånn og forsvinner før jeg rekker å reagere nå også. Zenta holder god fart og passerer meg nok en gang og ser litt rart på meg, lurer nok på hvorfor jeg ikke har skutt. Losen går nå mot trevægskjella før den nå snur og går igjen mot fugelbakken før det blir helt stille.
Jeg rusler fram på pynten og venter mens Zenta jobber i tapet. Mens jeg sitter der kommer Jarle på radioen og forteller at en los er på tur rett oppover mot Hoelsætera. Han får se både haren og bikkja før det blir helt stille i området bak fjøset. Dersom også haren vår hadde gått mot og rundt på vollen kunne det fort ha blitt mye rot og tull med to loser helt oppå hverandre, men i dag hadde vi litt flaks.
Zenta kommer innom en tur og jeg ser ingen grunn til å fortsette mer i dag. Jeg kobler og rusler tilbake til Hoelsætera og treffer der de to som er med den andre bikkja som kom i los opp fra trevægskjella. Etter en kjapp prat med dem reiser vi hjem. Vi er godt fornøyd med det som ble en spennende dag for oss begge. Været er flott men det blåser litt kaldt så det er ingen tvil at vi er kommet litt ut i oktober, men vi får håpe at vinteren holder seg unna litt til.
Hoelsætera, et sted med mange minner.
Utsikt fra Fugelbakken.
Høst ved Lønnsjøen.
Jakta til nå har vært rene eventyret, flotte dager og spennende loser. Mange gode opplevelser og minner har det blitt til nå. Vi gleder oss stort til hver dag, spendt på hva den nye dagen byr oss av opplevelser.
Også i dag blåser det ganske mye så vi er nok litt usikkre på hva som kan komme ut av denne dagen men spenninga er jo alltid der. For første gang i høst har vi tatt turen til Rådalen og er derfor spendte på hva som venter oss når Jørgen, Tom, Zenta og jeg rusler oppover til vollen i det det begynner å bli lyst. Zenta virker litt slapp og lite intressert i jobbe men etterhvert drar hun da ut og begynner å jobbe. Vi tar det med ro på vollen mens vi gjennopplever tidligere hendelser i området her, det har jo blitt noen etterhvert. Tranene på vindflomyra har som vanlig våknet og setter nå turen framover mot bygda, noen fly på vei til Gardermoen passerer også rett over oss ellers er det også idag helt stille i åsen.
Zenta har nå jobbet ei stund på foten på bakken helt ned mot Vindfloelva så jeg og Tom bestemmer oss for å gå etter for å holde litt kontroll på henne, vi slår oss til ro på bakken rett ovenfor der hun jobber og venter. Vi slipper å vente særlig lenge for endelig må haren også i dag strekke på beina. Losen går en fin runde oppover mot Rådalen før det blir stille, jeg begynner å trekke etter da hun brått skriker i og losen kommer nå rett tilbake mot meg men svinger brått av og går ned på veien der Tom får se haren. Nok en gang blir det tap men Zenta jobber godt og snart har hun haren på beina ennå en gang, nå kommer losen rett på meg og jeg får se haren i to korte glimt, en middels stor hare men faktisk ganske mye lys alt. Nok en gang går losen oppover til Rådalen hvor det ertterhvert blir tap. Nå hører jeg ikke mer fra Zenta og da jeg møter henne igjen velger jeg å koble, vi har hatt tre bra og spennende dager så vi er litt små slitene begge to derfor velger vi å gi oss. Vi rusler tilbake til bilen og her unner vi oss en matbit og ei lita rolig stund for vi reiser hjem igjen.
Også dagen i dag ble sen spennende dag med en god los, været ble også fint med sol og godt vær. Det er slike flotte dager som dette som gir livet en mening og vi nyter dem.
Traner på tur til morgenbeite.
Rådalskoia, et minne om tiden som var.
Utsikt en flott høstdag.
Været har ofte stor betydning for hvordan jaktdagen blir men været kan vi jo ikke gjøre noe med så vi må bare ta det som det kommer og gjøre det beste ut av det. Vind er egentlig det verste synes jeg og dette skal jeg få erfare til fulle idag.
Det er allerede godt lyst da Zenta og jeg rusler innover vollumstigen. Da jeg våknet i dag tidlig var jeg litt sliten og tung i kroppen men ettersom vi rusler innover stigen begynner kroppen å fungere som normalt. Zenta blir sluppet på det vanlige stedet og hun drar før meg oppover stigen. Jeg rusler sakte oppover helt til Vollumsætera hvor jeg setter meg å venter. Himmelen er helt rød nå som sola er på tur opp og det ser ut til å bli flott vær i dag også men det blåser en del men pytt pyyt det skal vi alltids leve med. Zenta kommer innom en snartur men drar straks ut igjen og blir borte i skogen på oversiden av vollen. Jeg finner meg en lun plass øverst på vollen og venter spendt siden jeg er helt sikker på at Zenta nå jobber med noe. Tiden går og ingenting skjer så jeg trekker sakte etter og etterhvert møter jeg Zenta men hun ser ikke en gang på meg ivrig som hun er med å finne ut av harens broderier, jeg rusler ned på myra der hun driver og finner selvsagt haremøkk selv om den ikke er helt fersk så tyder det jo på at det er hare der.
Zenta har nå jobbet seg oppover mot utkikken og jeg trekker igjen sakte etter og treffer henne igjen i stigen, ingen tvil hun jobber med fot. Ved den store tørrgrana finner jeg meg godt til rette, hogger bålved, henger på kaffekjelen og finner fram nista. Alt før kaffen rekker å koke mener jeg bestemt at jeg hører et uttak litt inne i myrene men siden det blir stille igjen velger jeg å vente litt før jeg bestemmer meg for hva jeg vil gjøre. Matpausa blir kort, jeg følger med på peileren og ser at Zenta flytter seg ganske fort. Kaffekjelen tømmes og sekken pakkes, jeg må etter. Gått litt framover mot Vollum får jeg endelig høre henne men bare i noen sekunder før vinden sluker losen. Jeg setter nå langfoten foran her må jeg henge meg på. Siden jeg nå ikke hører noe må jeg bruke peileren og etter å ha gjort en tur ned mot vollumsmyra og så rett opp bratt lia mot utkikken igjen for jeg endelig høre losen men også nå kun i 3-4 min før den nok en gang slukes av vinden.
Jeg velger nå å vente litt på Vollum for å se hvordan det nå utvikler seg. Nok en gang ser jeg at Zenta drar i vei og siden jeg ikke hører noe er det bare å henge seg på, heldigvis har jeg peileren. Det blir nå en lang og litt tung tur innover myrene og ned i vollumsdalen og helt øverst i veien der treffer jeg endelig Zenta igjen og hun lar seg villig koble heldigvis.
Vi rusler stigen tilbake til Vollum og ned til bilen igjen. Selv om jeg ikke hørte så mye av losen i dag må vi jo si at det ble en bra dag trossalt. Vi koser oss begge to med disse fine høstdagene her ute på åsen så at det går litt opp og ned må vi jo bare regne med. Det er to slitene sjeler som når fram til bilen men vi unner oss likevel ei brødskive hver før vi setter kursen hjemover godt fornøyd med at nok en dag har gitt oss gode minner.
Soloppgang i oktober.
Ei stille myr langt inne på åsen.
Utsikt fra Vollumsdalen mot Svartungen.
I dag er det ikke med noe god følelse jeg tenker tilbake på dagens hendelser. Det hele begynte bra men slik det hele utvikla seg ble det alt i alt ingen veldig god dag selv om man kan si at det var spennende. Litt synd at det er slik særlig siden Zenta gjorde en utrolig flott jobb idag men hva hjelper det når vi andre svikter totalt.
Også i dag legges turen til Narumsætera, Zenta slippes ut av bilen og går rett på fot. Hun jobber fint og haren må snart starte på dagens trimtur. Losen drar rett ut og framover, jeg rusler sakte etter og får etterhvert høre at losen er på tur tilbake. Losen passerer tett ved meg og drar seg oppover igjen før den kommer tilbake mot meg. Plutselig får jeg se haren litt på skrå bak meg, den stopper opp og nesten på refleks kommer hagla i stilling og skuddet går, men akkuratt i det jeg skyter kaster haren seg rundt, derfor blir det BOM, skuffet og med en vond og råtten følelse i kroppen står jeg skuffet tilbake, jeg får se haren en gang til rett etterpå men nå er det umulig å skyte. Zenta kommer snart etter og jeg hjelper henne litt på rett vei. Nesten med en gang smeller to nye skudd og jeg venter spendt men heller ikke nå gikk det bra, Jarle bommet. Jeg tar beina fatt og nesten løper opp til Jarle, etterhvert kommer Tom med Zenta, med Zenta i bånd går jeg etter fra der Jarle så den stikke inn igjen i skogen. Etter kort tid må jeg innse at haren overlevde nå også og jeg slipper Zenta igjen.
Noen minutter går før hun igjen finner igjen haren, losen går nå nedover mot veien igjen og nok en gang høres ett skudd, denne gangen fra Jørgen. Det er nesten utrolig men også nå ble det bom. Nå følger flere korte los runder fram og tilbake i småskogen på nedsiden av veien. Slik haren går er det heldigvis ingenting som tyder på at den er skadet.
Vi koker kaffe og tar livet med ro men for min del med en dårlig smak i munnen, det gjør vondt å bomme og jeg er nesten frista til å bruke hagla som bålved. Heldigvis er det ikke ofte jeg bommer, det er faktisk ca 10 år siden sist og det er første gang jeg har bommet på en hare med den hagla jeg nå bruker. Zenta kommer innom oss så vi velger å koble, hun har gjort en kjempe jobb idag men hva hjelper det når vi ikke gjør jobben vår? Vi er som sagt ikke ute etter å skyte flest mulig harer men når vi først velger å skyte så SKAL vi treffe.
Turen hjem i dag blir tung selv om jeg vet godt at slik kan skje så vi får bare prøve alt vi kan for at det ALDRI skal skje igjen. En ting er ihvertfall helt sikkert, denne haren fortjener å få leve videre uforstyrret av hunder og jegere, det blir lenge til vi skal forstyrre den igjen ihvertfall.
Haremøkk
Av og til gjør det godt å være helt alene, bare rusle rolig dit man vil, ta seg god tid og nyte stillheten og livet. Det er ennå ikke helt lyst da jeg rusler ut fra bilen og nedover mot Vindflomyra denne stille og lett tåkegrå morgenen. Det grå været gjør at det er helt stille og jeg føler at jeg er helt alene i hele verden. Jeg tar meg god tid mens jeg jakter meg utover langs myra med godt håp om å få se fugel men idag virker terrenget helt tomt. Jeg slipper meg derfor ned til Vindflotjernet som ligge helt blikk stille i dag. Tåka henger litt nedover toppene rundt meg så steminga er nesten mystisk. Jeg benytter muligheten til å ta en del bilder, det er jo trossalt noe av målet med turen i dag.
Oppe på stigen igjen setter jeg kursen rett til Vindflosætera, en stille og historisk plass her midt inne på åsen, her tar jeg meg ei god pause. Vindflosætera ble bygget i 1883 og var i drift til 1955, siste budeie var Marie Flaterud, itillegg til vanlig sæterdrift dyrket dem faktisk gulrot her, noe haren faktisk satte stor pris på, i dag finnes det også rabarbra her faktisk. Det føles ganske godt å sitte på ei slik nedlagt sæter og tenke på tidene som var, hva sætrene betydde for alle som fartet på åsen. I dag er alt stille her kun to av husene står fortsatt som tause vitner om alt som har skjedd her, jeg håper at det blir slik i mange år ennå og at alle de sæterhus og voller som fortsatt finnes blir tatt godt vare på så historien kan leve videre i mange år framover.
Jeg river meg løs fra drømmene og tar fått på lia oppover mot vollumsmyra, jeg tar meg god tid og jakter meg sakte oppover, jeg støkker opp 3 stk orrfugel på turen men uten mulighet til å få løsnet skudd men det gjør ikke noe. Kommet opp på vollumsmyra finner jeg meg en fin plass og henger kaffekjelen over bålet. Jeg bevilger meg ei lang og god kvile stund, mat og kaffe smaker så utrolig godt når man sitter slik ved et bål midt inne på åsen. Været har lettna litt og sola bryter snart igjennom skylaget men fortsatt er alt stille. Jeg nyter stillheten og kan ikke forstå at det går ann å ha det bedre enn dette.
Da er det på tide å sette kursen hjemover, jeg jakter meg rolig framover mot molstadbrenna men ser ingen fugel men jeg finner haremøkk og ser elgspor og det er alltid godt å se bevis at det er vilt i området. Etterhvert kommer jeg ned igjen på veien og rusler rolig opp igjen til bilen. Alt i alt ble dette en rolig og fin dag, det er dager som dette som gir ro i sjela og som gjør at vi lever og samler på gode minner gjennom hele høsten, minner vi skal ta med oss i sjela, minner som skal skape drømmer om det som kommer.
Vindflotjernet
Vindflosætera, et levende minne om tiden som var.
Hva er det jakt egentlig handler om? Hvorfor holder vi på med dette? Hva er egentlig vitsen med å stå opp kl 5 en søndag morgen og dra langt til skogs???
Å gi noe enkelt svar på dette er ikke mulig, det er nesten umulig å beskrive hva jakt egentlig handler om, det må i stor grad oppleves. For vår del er det å komme ut i skogen som er det viktigste, spenninga om hva dagen vil bringe, nytelsen av en god los, kosen og praten rundt et kaffebål. Enkelte dager skjer det mye mens andre dager er mer rolige men uansett, når man er på jakt skal man slappe av, ta livet helt med ro og nyte dagen og livet.
Det er ikke ofte vi er på samme plassen to dager på rad men idag var vi nok en gang på plass for å gå over området rundt Narumsætera, idag er både Tom og Jarle med. Zenta jobber som vanlig godt og står på men i dag ser det ikke ut til at hun finner noe av interesse, det varme tørre været i natt og det at det regnet litt fra morgenen av gjør at det lukter lite så noe brukbar fot finner vi ikke i dag.
Det blir likevel en ganske bra dag. Vi rusler sakte innover mot Narumsætera og ser oss omkring, det er helt stille i åsen. Plutselig dukker en liten tiur fram i det den slipper seg ut fra toppen av ei furu men det er ingen god skuddmulighet så den får fly uforstyrra videre. Etterhvert finner vi oss en fin plass og fyrer opp bålet og unner oss ei rolig og god kvile stund, Zenta kommer også innom og slår seg til ro ved oss. Vi roer oss helt ned, slapper av og nyter dagen, mat og nykokt kaffe smaker utrolig godt når man sitter slik midt utpå åsen. Vi tar oss god tid, praten går om alt og ingenting, her har vi det godt. Kaffekjelen blir tømt og vi setter kursen tilbake mot bilen godt fornøyd med at vi har fått nok en rolig og god dag på åsen.
Utsikt fra Narumsætera
Zenta koser seg også ved bålet.
Finnes egentlig den perfekte dag??? Og hva skal til for at en dag skal bli perfekt??? Det er jo nærmest umulig å gi et godt svar på dette men dagen i dag ble på mange måter det jeg kaller en perfekt dag.
Spendt på hva denne dagen vil by på rusler jeg og Zenta ut fra narumsæterveien denne stille og flotte morgenen, kommet inn i lia får Zenta friheten og drar straks ut i søk. Jeg har ikke jaktet i dette området på mange år men siden jeg ble alene idag passer det bra å ta turen hit i dag. I det det begynner å lysne rusler jeg sakte oppover lia i retning av Narumsætera. Zenta har vært borte ei stund så jeg regner med at hun har funnet noe av interesse. Jeg finner meg en fin plass på en furuhole, jeg setter meg på sekken og venter. Det er en fin og stille morgen, tranene har som vanlig startet på morgenkonserten og en svartspett gir tydelig beskjed om at den ikke liker å bli forstyrret så tidlig på dagen, ellers er alt stille. Tiden går uten at noe skjer rusler jeg sakte etter Zenta og etter kort tid møter jeg henne på hogstflata nedenfor Narumsætera ivrig opptatt med å utrede en fot. Igjen setter jeg meg på en fin oversiktlig plass og venter, sola er i ferd med å dukke opp i øst, rå disen siger trolsk etter myrdragene, det gir en god indre ro å sitte å nyte en slik vakker morgenstund.
Zenta jobber ivrig og trekker etterhvert ned langs bekken og det gir håp om at noe skal skje. Mens jeg sitter der får jeg høre en los langt vest i åsen, det må være en elg los, losen går fint og i mangel av egen los koser jeg meg med denne så lenge. Endelig der lar Zenta høre fra seg, tre grove boff og så blir det stille, hva var det??? Møtte hun noe annet elller har haren lurt henne???
Jeg står stille og venter helt sikker på at losen starter opp når som helst, tiden går sakte, veldig sakte, og der etter tre minutter blir det full fart på losen. Zenta auser bra på og det er en flott los jeg kan stå å nyte denne vakre morgenen. Losen går jevnt og fint, ned mot veien og tilbake mot uttaket to ganger. Så begynner småtapene å komme men Zenta holder på fortsatt før det etterhvert blir helt stille nede ved veien.
Jeg går etter og treffer henne som venta i veien ivrig opptatt med å lete fram igjen haren. Godt fornøyd finner jeg meg en plass i sola og fyrer opp bålet. Med nykokt kaffe og niste slapper jeg av og koser meg i sola mens Zenta jobber. Det blir ei stille og fin kvilestund, sola skinner og det er godt og varmt i sola, jo dette er nok en perfekt dag.
Etter et tap på nesten en time og ti minutter må haren på beina igjen, som sagt før Zenta gir seg aldri. Losen gjør nå en sving vestover før den går tilbake mot uttaket. Jeg står i veien og venter med stor tro på å få se haren og ganske riktig der kommer den rett mot meg, en voksen hare. Plutselig setter den seg, jeg vurderer om jeg skal skyte eller ikke men finner ut at holdet er litt langt, ca 40 m. Haren snur og hopper rolig tilbake før den kaster inne i skogen igjen. Jeg står rolig å venter men Zenta er langt etter så det tar minst 7-8 min før hun kommer, jeg hjelper henne litt med å vise henne hvor haren hoppet av veien og hun jobber ivrig men noe mer los blir det ikke i dag.
Sola varmer nå godt og det er blitt en kjempe flott dag og vi har hatt en spennende og god los så godt fornøyd med oss selv velger vi å gi oss for idag. For meg blee ihvertfall dette en perfekt dag på alle måter, det er disse dagene som gir livet mening.
Soloppgang ved Narumsætera
Zenta jobber ivrig på foten.
