Rolig vandring på åsen.

Av og til gjør det godt å være helt alene, bare rusle rolig dit man vil, ta seg god tid og nyte stillheten og livet. Det er ennå ikke helt lyst da jeg rusler ut fra bilen og nedover mot Vindflomyra denne stille og lett tåkegrå morgenen. Det grå været gjør at det er helt stille og jeg føler at jeg er helt alene i hele verden. Jeg tar meg god tid mens jeg jakter meg utover langs myra med godt håp om å få se fugel men idag virker terrenget helt tomt. Jeg slipper meg derfor ned til Vindflotjernet som ligge helt blikk stille i dag. Tåka henger litt nedover toppene rundt meg så steminga er nesten mystisk. Jeg benytter muligheten til å ta en del bilder, det er jo trossalt noe av målet med turen i dag.

Oppe på stigen igjen setter jeg kursen rett til Vindflosætera, en stille og historisk plass her midt inne på åsen, her tar jeg meg ei god pause. Vindflosætera ble bygget i 1883 og var i drift til 1955, siste budeie var Marie Flaterud, itillegg til vanlig sæterdrift dyrket dem faktisk gulrot her, noe haren faktisk satte stor pris på, i dag finnes det også rabarbra her faktisk. Det føles ganske godt å sitte på ei slik nedlagt sæter og tenke på tidene som var, hva sætrene betydde for alle som fartet på åsen. I dag er alt stille her kun to av husene står fortsatt som tause vitner om alt som har skjedd her, jeg håper at det blir slik i mange år ennå og at alle de sæterhus og voller som fortsatt finnes blir tatt godt vare på så historien kan leve videre i mange år framover.

Jeg river meg løs fra drømmene og tar fått på lia oppover mot vollumsmyra, jeg tar meg god tid og jakter meg sakte oppover, jeg støkker opp 3 stk orrfugel på turen men uten mulighet til å få løsnet skudd men det gjør ikke noe. Kommet opp på vollumsmyra finner jeg meg en fin plass og henger kaffekjelen over bålet. Jeg bevilger meg ei lang og god kvile stund, mat og kaffe smaker så utrolig godt når man sitter slik ved et bål midt inne på åsen. Været har lettna litt og sola bryter snart igjennom skylaget men fortsatt er alt stille. Jeg nyter stillheten og kan ikke forstå at det går ann å ha det bedre enn dette.

Da er det på tide å sette kursen hjemover, jeg jakter meg rolig framover mot molstadbrenna men ser ingen fugel men jeg finner haremøkk og ser elgspor og det er alltid godt å se bevis at det er vilt i området. Etterhvert kommer jeg ned igjen på veien og rusler rolig opp igjen til bilen. Alt i alt ble dette en rolig og fin dag, det er dager som dette som gir ro i sjela og som gjør at vi lever og samler på gode minner gjennom hele høsten, minner vi skal ta med oss i sjela, minner som skal skape drømmer om det som kommer.

                                                Vindflotjernet

                                               Vindflosætera, et levende minne om tiden som var.