Av og til føler man at alt bare blir rot og tull og man føler at man kansje heller burde ha holdt seg hjemme, hvorfor blir det slik? Jeg aner ikke men det bare blir slik.
Det er ennå mørkt og tåka ligger tjukk som en grøt da Zenta, Tom og jeg rusler stigen innover til Vollumsætera, vi har ikke den helt store trua i dag men vi må jo prøve da. Det grå og tunge været fører ofte til at alt vilt holder seg rolig og det gjør jakta vanskelig for oss. Vi setter oss på vollen og gir Zenta god tid til å jobbe men i dag ser det ikke ut til at det er noe fot her så vi rusler litt innover mot myra. Zenta jobber som vanlig godt og etterhvert ser det da ut til at hun har funnet noe av interesse rundt ved utkikken.
Vi rusler sakte etter henne og litt før vi er framme ved utkikken treffer vi henne igjen, etter en lynvisit drar hun raskt ut igjen. Vi finner oss en fin plass ved øvre utkikken fyrer opp bålet og henger kaffekjelen på, tåka henger tjukk rundt oss og alt er stille og vi har liten tro på å få høre Zenta idag.
I det kaffen koker blir vi likevel brått avbrutt av noe som høres ut som et uttak, deretter følger en kort "los" og etter bare ca to minutter blir det stille igjen, hva i all verden var det? Kan Zenta ha blitt overrasket av noe eller gjorde haren noe smart med en gang? Siden hun ikke drar ut noe tar vi det med ro ved bålet, plutselig dukker det opp noe bak oss, en annen hund, den ser på oss boffer litt og forsvinner. Vi blir nå enige om at Zenta nok har møtt denne hunden.
Vi gjør oss ferdige med kaffen og går etter Zenta for å se hva hun driver med, i det vi er like innpå henne drar hun brått unna og på nytt følger en to minutt los før det brått blir stille igjen. Plutselig dukker Zenta opp igjen og i det vi kobler henne hører vi at losen starter opp igjen, det må være den andre hunden. Vi velger å gi oss, det blir bare rot når to hunder løper i beina på hverandre likevel.
Litt skuffa over en grå dag hvor alt endte i rot setter vi kursen hjemover, men det er ingen grunn til å henge med hodet, vi har hatt en kjempeflott høst og det kommer også flere dager. Det går både opp og ned på jakt og slik vi det alltid være.
Ikke mye å se fra øvre utkikken i dag.
Naturen går sin gang.
På vei hjem igjen men vi kommer tilbake.
Barmark i november er en real utfordring for selv de beste harehundene. Haren er nå nesten uten unntak blitt mer eller mindre helt hvit, det betyr vanskeligheter for hundene. Først trykker harene så godt at det er nesten umulig å få den på beina deretter går dem ofte kun i de tetteste krattene som er å oppdrive, det gjør at jakta blir vanskelig og en real utfordring.
Det er en uvanlig mild og nesten var novembermorgen da Zenta og jeg rusler oppover mot Vollumsætera, tåka henger tungt nedover grantoppene og alt er nesten mystisk stille. Vi føler oss alene i hele verden der vi sakte rusler stigen oppover mot vollen. Zenta slår som vanlig bra ut og jobber godt, jeg finner meg godt til rette på vollen og gir henne god tid til å jobbe her. Tåka er så tett at det er bare så vidt jeg ser tvers over vollen og selv om det er mildt er det faktisk litt kaldt å sitte slik å vente, Zenta har nå funnet fot og jobber på denne. Det er forsatt helt stille, alle fugler og dyr holder seg i ro i slikt gråvær. Tiden går og jeg hører forsatt ingenting fra Zenta heller. Nå som haren er hvit er det ikke lett å ta ut heller så jeg lar Zenta drive på for før eller senere bruker hun å få haren på beina.
Zenta trekker nå litt ned mot Vollumsdalen så jeg velger å gå litt etter, det gjør godt å få gått litt og ikke bare sitte stille hele tiden. Ganske snart er jeg kommet ned i det området hvor hun jobber og snart får jeg se henne og får selvsagt bekrefta at hun jobber med fot, vel det er bare en ting å gjøre, la henne drive på. Jeg finner meg en fin åpning og fyrer opp bålet og henger kaffekjelen over. Jeg sitter der helt alene midt inne på åsen og nyter denne flotte dagen, slike tåkegrå dager har en egnen mystisk og rolig stemning i seg. Det smaker som vanlig godt med niste og nykokt kaffe så jeg tar meg godt tid og tenker på hvor godt jeg har det som kan nyte livet denne fine og rolige tiden på året i dette flotte paradiset, jammen er livet godt.
Zenta har nå jobbet med denne foten i litt over tre timer så det ser ut som hun begynner å bli litt lei, jeg pakker derfor sekken og setter kursen oppover igjen med et lite håp om kansje å finne haren mer mot toppen ved utkikken. Zenta viser også i dag god moral og jobber godt så hun blir derfor litt furten når jeg kobler henne i stigen litt innnenfor utkikken og setter kursen tilbake mot Vollum.
Huset som står på Vollum i dag ble bygget etter at det forrige huset brant ned på forsommeren i 1912, når setera ble tatt i bruk står det ingenting om men den var i drift fram til 1947 og siste budeie var Olga Dalby. Vollum må ha vært ei sentral sæter i ytre del av åsen siden flere stiger fra andre sætere i området møtes her. Seter livet er forlengst over men minnene om den gamle tiden lever i de gamle husene som fortsatt står. Det er litt trist at det ikke drives mer på setrene i området her men det er vel slik det blir når det er pengene som skal bestemme alt, men heldigvis står disse gamle husene som levende minner om den gode gamle tiden.
Zenta og jeg rusler stigen ned igjen til bilen, vi har flere flotte og spennende dager bak oss og kan nå med god samvittighet unne oss noen fridager fra jakta. Det har vært en utrolig flott og spennende høst så langt og vi håper og tror at vi fortsatt har mange fine dager igjen ennå. Alt er fortsatt stille, vi er forsatt alene i verden og vi nyter disse flotte og stille høstdagene.
Vollumsætera en tåkegrå høstdag.
Vollumsmyra i novemberdrakt.
Vollumsmyra ligger der stille og venter på vinteren.
Når vi er flere som er på jakt sammen må vi jobbe sammen som ett lag. Vi har jaktet sammen noen år nå og begynner å kjenne hvordan de andre tenker, vi har lært oss hvordan vi skal utnytte hverandres sterke sider slik at vi blir et godt og effektivt jaktlag. For oss spiller det ikke lenger noen rolle hvem som til slutt feller haren, et evt harefall kommer som et resultat av godt lagarbeid derfor sier vi alltid at det er vi som har skutt en hare, hvem som faktisk skyter haren spiller ingen rolle.
Det er ikke noe mål for oss å skyte flest mulig harer men nå Zenta gjør en god og solid jobb og laget fungerer godt så fortjener vi alle en god belønning av og til og når alt fungerer som det skal smaker det alltid xtra godt når det lykkes og i dag fikk vi en real godbit vi vil huske lenge.
Vi jakter over det meste av vår del av åsen derfor er vi av og til litt usikre på hvor vi skal legge turen og etter litt diskusjon på tur utover blir Tom og jeg enige om å utfordre haren ved Nordbråten idag, Jørgen og Asbjørn er som vanlig enige. Zenta blir sluppet rett ut av bilen på snuplassen og drar rett ut på leting men i dag ser det ikke ut til at det er noe fot akkuratt her, derfor rusler vi sakte oppover veien mot toppen. Zenta blir som vanlig borte igjen og nå kan vi med glede fastslå at hun jobber med en fot. Vi stopper opp og venter mens hun jobber.
I dag slipper vi å vente særlig lenge før haren må ta fatt på dagens "trimtur", losen går greit og fint i lia mot og under Bergsjøbrenntoppen. Zenta sin glade og gode sang gjør denne tåkegrå dagen like vakker og fin som den varmeste sommerdag. Det er virkelig stort å stå her å lytte til en slik flott los og spenningen er på topp, med fire mann på hver sin banker post bør mulighetene i dag være gode. Etter et litt lengre tap får jeg på nytt høre Zenta og losen kommer nå framover lia mot oss og plutselig smeller ett skudd på toppen, vi venter i spenning men vi hører ingenting mer, jeg tar derfor beina fatt og tar turen rett opp lia til Asbjørn som må innrømme at han har bommet, slikt skjer.
Etterhvert kommer Zenta og jeg hjelper henne så godt jeg kan inn på rett spor og bare ca 100 meter unna der Asbjørn skaut på haren får jeg se at den starter opp igjen, kan han ha truffet den likevel?? Jeg blir usikker men får satt Zenta på som fortsetter losen som nå går ned mot Grindberget, losen går nå ikke lenge før det smeller et nytt skudd, denne gangen fra Tom og heldigvis nå ble det "Dot". Nok en gang har vi fått bevist at effektivt og godt lagarbeid og samspill mellom hund og hundefører gir gode resultater også på harejakt. En stor fornøyd Tom kan ta i mot gratulasjoner etter at han felte hare nr sju for denne høsten.
Jørgen og Asbjørn har alt fått god fyr i bålet da Zenta, Tom og jeg ankommer bålplassen vår. Det er en godt fornøyd og lykkelig gjeng som kan oppsummere dagen mens vi koser oss med mat, kaffe og litt andre god saker. Vi tar oss god tid, slapper av og nyter livet, akkuratt nå gjør det ikke noe at det er litt tåke og grått vær, vi har det helt topp, det er slik vi vil ha det, det er dette vi lever for.
Tåke og gråvær i dag.
Vi koser slapper av og nter livet på åsen.
Bergsjøbrenna har gitt oss mange gode og spennende minner (bildet er ikke tatt i dag)
En komentator i et jaktblad skrev en gang: Den norske befolkningen kan deles inn i to kategorier, det er de som har forstått meningen med livet og de som ikke går på jakt. Det er faktisk helt sant.
Som i livet ellers er det både gode og dårlige dager men alt i alt er livet som jeger og skogsmann et utrolig godt og spennende liv. Det er ennå mørkt da Zenta og jeg ror over Lønnsjøen til hytta, himmelen er klar og rød så det ser ut til å bli en flott dag, Lønnsjøen ligger helt speilblank denne siste dagen i oktober. Vi rusler fra hytta og opp på toppen før Zenta slippes, hun går straks ut og gjør en fin runde men finner ikke noe av interesse og derfor kommer hun snart innom igjen. Vi fortsetter bergsjøstigen utover før vi svinger inn i myrene. Her går jeg rett på restene av en død sau, kun ulla og noen få beinrester er tilbake, naturen kan være brutal. Jeg fortsetter innover og ser etterhvert på gps`n at Zenta nå jobber med fot like ved deminga på Bergsjøen så jeg trekker meg litt etter itilfelle hun skulle få haren på beina. Det er en vakker og stille morgen, en slik man ofte drømmer om å få oppleve.
Plutselig høres et skrik fra Zenta og haren må også i dag ta beina fatt, det blir en fin og intensiv los men det går som jeg frykter, rett inn i Grindbeget og her blir det tap etter bare ca 20 min. Jeg rusler etter for å finne meg en post i stigen der siden jeg regner med at haren snart må på beina igjen, men slik går det ikke i dag. Zenta jobber godt men denne haren er som sunket i jorden. Ei stund nå har jeg også hørt en annen los, det går en elglos i nærheten av Halsteinstjernet.
Zenta jobber seg fram mot Bergsjøen og begynner å jobbe i og langs veien, selv om det er litt tidlig på dagen ennå velger jeg å gå etter for å koble. Etter at jeg har koblet Zenta treffer jeg også elgjegerne som kan bekrefte at de har hatt los på en liten okse som krysset veien og gikk innover myrene, vi blir stående og prate ei stund.
Zenta og jeg setter nå kursen tilbake mot hytta, her koker vi kaffe, spiser nista og stor koser oss i sola, det er godt og varmt i sola nå. Vi nyter denne gode kvilestunda her inne på åsen og vi blir eninge om at ingen i hele verden har det bedre enn oss akkuratt nå. Vi koser oss i sola, ser utover Lønnsjøen som ligger der blank i høstsola, dette er virkelig vårt paradis, jammen har vi det godt.
Naturens eget kunstverk.
Lønnsjøen i høstsol.
Bergsjøelva må krysses.
Zenta koser seg i solveggen ved hytta.
Zenta sin vakre sang har opp gjennom åra gitt oss mange fine stunder og når den vakre sangen kommer med en flott soloppgang en tidlig morgen, ja da blir dagen vakker.
Det er med stor spenning vi rusler ut fra Monssætertorget denne tidlige morgenen på tampen av oktober. Zenta, Asbjørn, Tom og jeg er som vanlig ivrige etter å komme i gang og er svært spendte på hva denne dagen vil by på. Det er en stille og fin morgen med kun naturen sine egene lyder, det er klart og fint og det ser ut til å bli en fin dag. Sola er på tur opp i det vi rusler opp på myra. Vi stopper og venter mens Zenta jobber seg rundt og innover myra, det er godt å være på åsen igjen. Vi rusler over myra og inn på tørrbakken. Før vi rekker å tenke noe mer på hvordan vi skal legge opp dagen lar Zenta høre fra seg, det er ikke noe godt uttak og det blir heller ingen god los så det tyder jo på at haren nok alt var ute før Zenta kom innpå.
Vi hører Zenta litt av og til langs vestsiden av Essentjernet før det blir helt stille. Jeg rusler etter framover langs toppen og bare venter på å få høre henne igjen snart. Jeg stopper opp helt øverst på hogsflata der jeg ser utover hele Svartdalen og langt framover mot bygda, ei utrolig flott utsikt og jeg nyter det. Stillheten blir som venta brutt av Zenta sin vakre sang, losen går nå fint opp og ned i Svartdalen, jeg nyter denne fine losen, denne vakre sangen som varmer en harejegers hjerte, det er dette vi lever for, det er disse stundene som gir livet mening.
Etterhvert trekker losen seg litt opp mot Hasteinsåsen men heldigvis snur den og går nå på østsiden av Essentjern men selvsagt vil haren over toppen og derfor blir det stille. Det er nok en gammel luring vi har fått på beina idag. Jeg går etter og runder nordenden av Essentjernet og kommer meg opp på stigen, da får jeg høre Zenta igjen på toppen i det losen på ny trekker ned i Svartdalen igjen, men da skjer det. En annen hund starter opp å lose og jeg går mot losen sikker på at nå blir alt bare tull. Men under over alle undere, losene går nå hver sin vei, Zenta jager veien utover mot Monssætera igjen.
Svartdalen bærer sitt navn med rette og det blir en litt brysom tur for å komme seg raskest mulig opp igjen til Essentjernet. Asbjørn sier nå at han hører Zenta i sørenden av Essentjernet men etter si stund blir det stille. Jeg går opp igjen til Essentjernet og langs østsiden, selv om det nå er stille nyter jeg denne flotte dagen nå som sola er oppe og gjør denne høstdagen vakker. Litt is har det også langt seg. Jeg rusler sakte langs østsiden og opp igjen til myra, nå er alt blitt stille.
Vi bestemmer oss nå for å koke kaffe på myra og nyte denne fine dagen, jeg finner en fin bålplass og hogger ei kjærring, i det jeg er på vei tilbake mot sekken skriker Zenta i på nytt, jeg snur meg og får se henne krysse myra. Losen går nå ned mot sætera og i tetta der og ned mot Flisa før det etterhvert blir stille igjen. Mens Tom henter Zenta igjen nesten helt nede ved Svartungen finner Asbjørn og jeg en fin plass og gjør oss klar til å koke kaffe. Zenta og Tom kommer tilbake og vi koser oss med mat og kaffe svært godt fornøyd med denne flotte dagen som ga oss en fin og spennende los.
Vi slapper av og nyter denne fine kvilestunda, det er dager som dette vi lever for, det er dager som dette som gir oss gode minner og som sår spirer som blir til drømmer om nye dager og turer. Jammen er livet på skogen herlig.
Essentjernet i morgensol.
Isen har så smått begynnt å legge seg på Essentjernet.
Høstfargene er borte men det er pent likevel.
Storbrenna har de siste årene fått en helt spesiell plass i jaktsjela vår . Her har vi opplevd mange flotte og spennende stunder, vi bare må innom her med jevne mellomrom.
Det er en spendt gjeng med godt humør som i dag møtes på Storbrenna, hva har go`plassen å by på idag tro? Vi rusler sakte etter Zenta oppover til øvre vollen, som vanlig er det stille i åsen og det ligger spenning i luften. Det er mildt til å være så sent i oktober, det er overskyet og en litt kald vind suser mellom trærne. I et håp om å kansje overliste en hare i dag velger Jarle å stå igjen ved krysset mens Asbjørn, Tom og jeg følger Zenta. Hele denne siste uka har vært full av spennende opplevelser og fine dager så vi har stor tro på at vi også i dag vil få en god opplevelse. Vi venter mens vi gir Zenta god tid til å jobbe rundt vollen, men i dag ser det ikke ut til at det er noe fot her.
Vi rusler etter Zenta litt oppover men hun blir som vanlig straks borte, siden det blåser litt trekker vi oss litt etter henne slik at vi skal kunne høre henne hvis haren også i dag må strekke på beina. Mens vi står der og venter gjennoppleves tidligere loser og fine dager, det har jo blitt ganske mange etterhvert, gode dager som har gitt oss gode minner, minner vi lever godt på gjennom tunge og lange dager ellers i året. I det vi vurderer om vi skal trekke oss litt mer etter Zenta blir vi brått avbrudt av et hissig skrik som forteller at haren nå må strekke på beina. Zenta sin rolige og fine los er en fryd å høre på selv om den av og til blir litt borte i vinden. Vi står på hver vår "banker" post så i dag bør vi i det minste få se haren. Losen går jevnt og fint nede i lia slik den har for vane å gjøre her, dette lover godt.
Brått blir losen avbrutt av et skudd, ett enkelt skudd, jeg venter i spenning, hva skjer? I det jeg setter kursen ned mot Asbjørn hører jeg endelig at det skrikes "Dot", en voksen og helt hvit hare har falt for et velrettet skudd fra Asbjørn. En god jobb og fin los fra Zenta, en god lag innsats med god postfordeling ga uttelling, dette var morro.
Selv om det ennå er litt tidlig på dagen velger vi likevel å gi oss for i dag. Vi rusler ned igjen til Storbrenna, fyrer opp bålet og unner oss ei god og fin kvilestund. Det er en meget godt fornøyd og glad gjeng som sitter samlet og koser seg ved bålet. Vi har til nå i høst hatt mange gode og spennende loser, skutt seks harer og hatt mange flotte dager. Dette må være en av de aller beste høstene vi noen gang har opplevd. Zenta som nå er drøyt 10 år har så langt i høst hatt sin beste høst noen gang og har lagt ned en utrolig god innsats som hun fortjener all mulig ros for.
Vi koser oss ved bålet, slapper av og lar tiden gå mens vi nyter livet, bedre enn dette kan ingen ha det.
Samlig på Storbrenna til mat og kaffe.
Et godt fornøyd jaktlag med årets sjette hare.
Storbrenna, stedet for gode minner og spennede dager.
Som jeg tidligere har vært inne på så har Zenta en utrolig god arbeidsmoral, hun går på med frisk mot hver eneste dag og itillegg er hun tvers igjennom ærlig. Da vi var ute på torsdag jobbet hun på foten i tre timer før haren måtte på beina, i dag gikk det langt raskere for seg.
En hviledag har gjort oss godt og det er en opptimistisk gjeng som nok en gang er samlet for å utfordre harene på åsen. I dag går turen til Nordbråten, det er et fint og spennende terreng men det er kun andre gangen vi er her i høst faktisk. Zenta slippes ut av bilen i enden på veien og hun begynner straks å jobbe mens Asbjørn, Jarle, Tom og jeg venter for å se om hun finner noe av interesse. Zenta viser seg fram bak saubingen og det er tydelig å se at hun har funnet noe og jobbe med. Og ganske riktig, kun ca 30 min etter at vi slapp henne må haren på beina, den satt like bake saubingen så den kommer nesten rett på oss nesten med en gang.
Zentas rolige og gode losføring går rett inn i hjertet på oss og vi gleder oss over den fine losen. Først holder haren seg i lia og gjør en runde nedover igjen mot veien før den snur og tar turen opp mot Bergsjøbrenna som vanlig. Losen blir nå litt borte så jeg og Asbjørn går etter, han helt opp på toppen mens jeg stopper i krysset da vi hører at losen nå er på tur nedover mot oss igjen.
Jeg venter spendt og er nesten helt sikker på at jeg nå skal få se haren, sekundene går sakte, pulsen øker mens spenningen stiger i kroppen og der nesten ut av ingenting spretter haren over veien og blir borte før jeg rekker å reagere. Selv om jeg ikke rakk å få skutt er det likevel alltid morro å få se haren i losen. Losen fortsetter nå framover langs myra, så litt langs med toppen og fram over før det blir helt stille.
Vi venter i spenning på om Zenta nok en gang klarer å få haren på beina men det ser nesten ikke ut til at hun klarer det men hun jobber som vanlig godt og trofast på tapet. Etterhvert samles vi litt nede i veien og snart er bålet tent og kaffe kjelen henges på plass. Vi unner oss ei god kvilestund godt fornøyd med dagen så langt. Mat og kaffe smaker som vanlig utmerket når man sitter slik på åsen. Tiden går og det forblir stille fra Zenta så da kaffekjelen er tømt tar jeg og Tom beina fatt for å prøve å finne ut hva hun jobber med. Vi kommer innpå og ser at hun jobber med fot men det er blitt litt utpå dagen nå så vi velger å koble.
Det var en spennende og fin los selv om den ikke ble veldig lang med Zenta jobbet som vanlig godt og gjorde så godt hun kunne og mer enn det kan vi ikke forlange av henne. Zenta har gjort en kjempe jobb i hele høst og fortjener ros for det, hun viser alltid god moral og jobber trofast hele dagen. Godt fornøyd med en fin dag setter vi kursen hjemover med godt håp om at vi ennå kan få mange flotte dager å kose oss med.
Høst ved Nordbråtenmyra.
Haren krysset veien i ett hopp.
En typisk norsk harejeger???
