Det er en uvanlig mild og nesten var novembermorgen da Zenta og jeg rusler oppover mot Vollumsætera, tåka henger tungt nedover grantoppene og alt er nesten mystisk stille. Vi føler oss alene i hele verden der vi sakte rusler stigen oppover mot vollen. Zenta slår som vanlig bra ut og jobber godt, jeg finner meg godt til rette på vollen og gir henne god tid til å jobbe her. Tåka er så tett at det er bare så vidt jeg ser tvers over vollen og selv om det er mildt er det faktisk litt kaldt å sitte slik å vente, Zenta har nå funnet fot og jobber på denne. Det er forsatt helt stille, alle fugler og dyr holder seg i ro i slikt gråvær. Tiden går og jeg hører forsatt ingenting fra Zenta heller. Nå som haren er hvit er det ikke lett å ta ut heller så jeg lar Zenta drive på for før eller senere bruker hun å få haren på beina.
Zenta trekker nå litt ned mot Vollumsdalen så jeg velger å gå litt etter, det gjør godt å få gått litt og ikke bare sitte stille hele tiden. Ganske snart er jeg kommet ned i det området hvor hun jobber og snart får jeg se henne og får selvsagt bekrefta at hun jobber med fot, vel det er bare en ting å gjøre, la henne drive på. Jeg finner meg en fin åpning og fyrer opp bålet og henger kaffekjelen over. Jeg sitter der helt alene midt inne på åsen og nyter denne flotte dagen, slike tåkegrå dager har en egnen mystisk og rolig stemning i seg. Det smaker som vanlig godt med niste og nykokt kaffe så jeg tar meg godt tid og tenker på hvor godt jeg har det som kan nyte livet denne fine og rolige tiden på året i dette flotte paradiset, jammen er livet godt.
Zenta har nå jobbet med denne foten i litt over tre timer så det ser ut som hun begynner å bli litt lei, jeg pakker derfor sekken og setter kursen oppover igjen med et lite håp om kansje å finne haren mer mot toppen ved utkikken. Zenta viser også i dag god moral og jobber godt så hun blir derfor litt furten når jeg kobler henne i stigen litt innnenfor utkikken og setter kursen tilbake mot Vollum.
Huset som står på Vollum i dag ble bygget etter at det forrige huset brant ned på forsommeren i 1912, når setera ble tatt i bruk står det ingenting om men den var i drift fram til 1947 og siste budeie var Olga Dalby. Vollum må ha vært ei sentral sæter i ytre del av åsen siden flere stiger fra andre sætere i området møtes her. Seter livet er forlengst over men minnene om den gamle tiden lever i de gamle husene som fortsatt står. Det er litt trist at det ikke drives mer på setrene i området her men det er vel slik det blir når det er pengene som skal bestemme alt, men heldigvis står disse gamle husene som levende minner om den gode gamle tiden.
Zenta og jeg rusler stigen ned igjen til bilen, vi har flere flotte og spennende dager bak oss og kan nå med god samvittighet unne oss noen fridager fra jakta. Det har vært en utrolig flott og spennende høst så langt og vi håper og tror at vi fortsatt har mange fine dager igjen ennå. Alt er fortsatt stille, vi er forsatt alene i verden og vi nyter disse flotte og stille høstdagene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar