Som jeg tidligere har vært inne på så har Zenta en utrolig god arbeidsmoral, hun går på med frisk mot hver eneste dag og itillegg er hun tvers igjennom ærlig. Da vi var ute på torsdag jobbet hun på foten i tre timer før haren måtte på beina, i dag gikk det langt raskere for seg.
En hviledag har gjort oss godt og det er en opptimistisk gjeng som nok en gang er samlet for å utfordre harene på åsen. I dag går turen til Nordbråten, det er et fint og spennende terreng men det er kun andre gangen vi er her i høst faktisk. Zenta slippes ut av bilen i enden på veien og hun begynner straks å jobbe mens Asbjørn, Jarle, Tom og jeg venter for å se om hun finner noe av interesse. Zenta viser seg fram bak saubingen og det er tydelig å se at hun har funnet noe og jobbe med. Og ganske riktig, kun ca 30 min etter at vi slapp henne må haren på beina, den satt like bake saubingen så den kommer nesten rett på oss nesten med en gang.
Zentas rolige og gode losføring går rett inn i hjertet på oss og vi gleder oss over den fine losen. Først holder haren seg i lia og gjør en runde nedover igjen mot veien før den snur og tar turen opp mot Bergsjøbrenna som vanlig. Losen blir nå litt borte så jeg og Asbjørn går etter, han helt opp på toppen mens jeg stopper i krysset da vi hører at losen nå er på tur nedover mot oss igjen.
Jeg venter spendt og er nesten helt sikker på at jeg nå skal få se haren, sekundene går sakte, pulsen øker mens spenningen stiger i kroppen og der nesten ut av ingenting spretter haren over veien og blir borte før jeg rekker å reagere. Selv om jeg ikke rakk å få skutt er det likevel alltid morro å få se haren i losen. Losen fortsetter nå framover langs myra, så litt langs med toppen og fram over før det blir helt stille.
Vi venter i spenning på om Zenta nok en gang klarer å få haren på beina men det ser nesten ikke ut til at hun klarer det men hun jobber som vanlig godt og trofast på tapet. Etterhvert samles vi litt nede i veien og snart er bålet tent og kaffe kjelen henges på plass. Vi unner oss ei god kvilestund godt fornøyd med dagen så langt. Mat og kaffe smaker som vanlig utmerket når man sitter slik på åsen. Tiden går og det forblir stille fra Zenta så da kaffekjelen er tømt tar jeg og Tom beina fatt for å prøve å finne ut hva hun jobber med. Vi kommer innpå og ser at hun jobber med fot men det er blitt litt utpå dagen nå så vi velger å koble.
Det var en spennende og fin los selv om den ikke ble veldig lang med Zenta jobbet som vanlig godt og gjorde så godt hun kunne og mer enn det kan vi ikke forlange av henne. Zenta har gjort en kjempe jobb i hele høst og fortjener ros for det, hun viser alltid god moral og jobber trofast hele dagen. Godt fornøyd med en fin dag setter vi kursen hjemover med godt håp om at vi ennå kan få mange flotte dager å kose oss med.
Høst ved Nordbråtenmyra.
Haren krysset veien i ett hopp.
En typisk norsk harejeger???
Jakt er lagarbeid og jaktlaget må fungere godt som en enhet dersom jakta skal lykkes, særlig gjelder det når uheldige siuasjoner slik som skadeskyting etc forekommer. Da er det viktig å ha en god hund og en dyktig hundefører som kjenner sin hund og harejakt er like mye lags jakt som elgjakt.
Litt overrasket kan vi fastslå at det har kommet litt snø på åsen i natt, riktignok kun ca 2 mm men likevel, det gjør at håpet og opptimismen synker to hakk. Men som den stå på gjengen vi er går vi likevel på med friskt mot, Asbjørn, Tom, Zenta og jeg rusler opp til Rådalsvollen med god tro på at vi ihvertfall skal få en fin dag. Zenta går som vanlig på med godt mot og finner snart en fot hun begynner å nøste opp i. En litt sur vind gjør at det er litt kaldt å stå å vente men vi har jo ikke noe annet å gjøre da, etterhvert starter det opp en los med to hunder litt lengre fram i åsen, en jevn og god los, vi koser oss litt med denne i påvente av egen los. Sola er nå kommet helt opp og det ser ut til å bli en flott dag men det er litt kjølig så vi velger å rusle litt etter Zenta.
Vi treffer henne igjen i kanten av Vindflomyra ivrig opptatt med foten bryr hun seg ikke noe om oss. Vi finner oss en fin plass i sola, nå skal det smake godt med mat og nykokt kaffe. Vi slapper av og nyter denne fine kvilestunda, vi trives godt sammen her ute på åsen og det har de siste årene blitt mange kvilestunder som dette. Zenta kommer innom en kjapp tur men drar rett ut igjen og vi slår oss til ro med at det nok neppe blir noen los i dag.
På jakt kan ting skje fort og uventa, bare ca 10 min etter at Zenta var innom oss og bare ca 100 m unna skriker hun i midt på myra og en hare kommer som en grå strek over myra mot den bestyttende skogen, ca tre timers jobbing på fot ga uttelling. Det blir en fin los opp igjen og rundt rådalen før den som venta trekker ned i lia på vestsiden av rådalsveien. Vi rusler forsiktig etter og jeg slipper meg helt ned i dalen og plutselig etter et litt lenger tap er haren på beina igjen ca 100 m foran meg men ungskogen er så tett at jeg ikke ser noe. Losen går nå tilbake mot Rådalen og framover veien helt ned til saubingen før det igjen blir stille.
Vi samles ved parkeringa for å ta en prat om hva vi nå skal gjøre men før vi rekker å bli enige har Zenta haren på beina igjen, det blir kun en kort los før det plutselig smeller ett skudd og like etter ett til, et dårlig tegn men Asbjørn kan ikke tro at han kan ha bommet på det andre skuddet. Tom henter Zenta igjen, jeg tar henne med meg og starter ettersøket fra der Asbjørn skaut på haren. Etter litt fram og tilbake finner Zenta igjen sporene og får friheten igjen mens jeg følger på, plutselig er det full los igjen men etter kun 2-3 min blir det stille, så hører vi noe som mest av alt minner om en elglos. Etter en kort rådslaging går jeg og Tom etter, jeg har en mistanke og hva som har hendt siden Zenta nå ikke flytter seg og snart kommer vi innpå henne stående innunder ei lita gran ved en stubbe med en død hare foran seg. Det er uventa og overraskende men Zenta har tatt haren selv, det viser seg at Asbjørn har skutt av ene fram beinet.
Det endte altså godt til slutt idag men det var takket være godt lagarbeid, ei god bikkje og en dyktig hundefører som kjenner sin hund og hvordan den skal brukes. Vi slakter haren og setter kursen tilbake hvor en glad og godt fornøyd Asbjørn venter på oss, det er aldri morro å skade skyte derfor er han glad for at det endte godt til slutt. Det er en svært godt fornøyd gjeng som nå med god samvittighet kan sette kursen hjemover etter nok en flott og spennende dag.
Snøføre i dag, det lover ikke helt godt.
Kvilestund ved bålet i sola.
En lykkelig skytter, hundefører og Zenta med haren.
Det er mange vakre dager i skogen om høsten, den steminga som er i det dagen gryr kan nesten ikke beskrives med ord, den må oppleves. Det er de dagene som er grunnen til at vi holder på med dette, det er de dagene som gir ro og fred i sjela og som skaper minner og drømmer om nye dager.
Mens dagen gryr rusler Zenta og jeg ut fra enden av veien ved Grønnsjøen og oppover mot Skålen. Det er en litt kald og klar morgen slik det ofte er i oktober. Det ser ut til å bli flott vær i dag, himmelen er gyllen i øst over Gaupåsen i påventa av at sola skal stikke opp over åsen. Zenta blir sluppet og drar før meg oppover lia der jeg går og nyter denne stille og flotte morgenen. Orrhanen har våknet og startet på morgenspillet da jeg finner meg en fin plass like ved Skålen for å vente mens Zenta jobber med å finne haren. Jeg sitter stille og nyter livet, det er ikke mange slike dager så man må nyte de som er, noen troster og en Flaggspett holder meg med selskap. Jammen er vi heldige som har et slikt paradis hvor vi kan oppleve slike gode stunder, stunder som gjør at vi forstår meningnen med livet.
Sola er nå kommet opp og det begynner å bli en god tempratur så jeg finner meg en fin plass i sola litt lengre opp på hogstflata, Zenta jobber seg innom en liten tur men blir straks borte igjen, den jenta er jammen trofast og går helt og fullt inn for jobben sin hver eneste dag. Kaffekjelen henges over bålet mens jeg koser meg i sola denne fine dagen. Det er stille i åsen, helt stille men brått brytes stillheten i det Zenta med klar røst forteller at haren nå er på beina. Losen kommer først mot meg men snur og drar fram over mot Halsteinstjern. Jeg nærmest sluker i meg ei brødskive og to kaffekopper før jeg pakker sekken, jeg må (som vanlig) etter.
Jeg hører ikke losen men ser på gps`n at Zenta jager jevnt ned mot hyttefeltet på bergsjøen og helt ned til veien før det går utover til grønnsjøbekken og opp igjen i hyttefeltet, dette er nok en gammel luring som ikke har lyst til å gjøre det lett for oss. Endelig får jeg høre losen men hva hjelper det når den går ned igjen mot Bergsjøen og framover mot Lønnsjøen så langt jeg hører. Jeg setter farten opp for her er det bare å henge på. I enden av Lønnsjøen treffer jeg igjen Zenta, siden vi nå har kommet oss så langt unna utgangspunktet velger jeg å koble, vi har en tur på nesten en time foran oss før vi er ved bilen igjen.
Å rusle slik etter veien langs Bergsjøen og tilbake opp mot Grønnsjøen er ikke det værste man kan gjøre en slik flott og vakker høstdag så det blir en ganske fin tur tilbake. Jakta går ikke alltid slik man håper men vi hadde en fin dag likevel, en dag og morgenstund vi vil huske lenge, en dag med gode minner. Minner som ble skapt mens dagen gryr.
Høstmorgen ved Skålen.
Kvitrim i morgensol.
Sol og is på Lønnsjøen.
Både på jakt og i livet ellers går det litt opp og ned, enkelte dager er gode mens andre dager er mer grå og kjedelige. Det er vel slik det er og vi må jo bare godta det for hadde alle dager vært gode så hadde vel livet blitt kjedelig?
Det er en grå morgen med et tett skylag da Zenta og jeg rusler oppover lia ytterst på Molstadbrenna så dagslyset er litt sent ute i dag. Slik passe oppe lia slipper jeg Zenta og hun begynner straks å jobbe på en fot. Jeg rusler sakte etter og slår meg til ro øverst på ei gammel hogstflate. Jeg sitter rolig og venter og føler det nesten som jeg er helt alene i hele verden. Bortsett fra noen fly som passerer over meg er alt helt stille i dag, det bruker jo å være det i slikt vær. Zenta jobber som vanlig godt, hun står på, tar runder og følger "bok" til minste detalj men i dag ser ikke det ut til å hjelpe.
Jeg sitter fortsatt rolig på samme plassen og ventetiden blir litt lang så derfor bestemmer jeg meg for å kokekaffe. Bålet blir tenet og kjelen henges på plass. Det smaker utrolig godt med mat og kaffe når man sitter slik ved et bål langt ute på åsen, jeg koser meg og nyter stunda. Zenta har nok godt litt lei for hun kommer faktisk innom en tur, hun setter seg tett inntil meg og jeg godsnakker litt med henne. Vi koser oss, det er dette som er livet og vi trives utrolig godt sammen når vi er alene.
Pliktoppfyllende som hun er drar Zenta ut igjen på nytt og fortsetter med å prøve å få haren på beina, nå flytter hun litt på seg og det gir nytt håp om at noe kan skje. Jeg tømmer kaffekjelen og pakker sekken og rusler sakte etter Zenta for å være i nærheten hvis hun skulle få ut haren. Etterhvert møter jeg Zenta i stigen og hun virker nesten litt oppgitt over at hun ikke har funnet haren i dag, nesten litt lei seg faktisk.
Siden det nå er litt utpå dagen velger jeg å koble, vi rusler stigen tilbake til bilen. Det ble ingen los idag men det gjør ikke så mye, det skal jo ikke gå like lett hverdag. Det grå og tunge været har holdt seg så det begynner nok snart å regne. Vi setter kursen hjemover med et godt håp om at vi kommer sterkere tilbake senere selv om dagen i dag ble en litt grå dag, men selv grå dager er gode dager man må bare lære seg å sette pris på dem.
Senhøst med gråvær.
Et godt bål setter alltid farge på dagen.
Tåka ligger tjukk som en grøt nede i bygda da vi reiser utover, men som venta så letter tåka i det vi stiger oppover mot åsen. På åsen er det klart og pent vær med måneskinn men med en liten kald vind.
Ytterst i narumsæterveien stopper vi, Zenta slippes løs og etter litt fram og tilbake finner hun endelig noe å jobbe med. Tom og jeg sitter på toppen litt vest for veien mens Jørgen og Asbjørn står på veien, i dag skal ikke haren slippe unna. Vi ser Zenta komme nærmere og bare ca 50 m foran oss blir det lyd i henne men haren har nok hoppet ut før hun kom så det kan jo knapt kalles noe los det vi får høre.
Denne haren har nok ikke lest manuskriptet for den setter kursen rett framover og blir borte for oss. Jeg står nede i myrkanten og venter og brått skjer det noe. På radioen får jeg høre at tre elger har kryssa veien og er på tur mot meg, ku, kalv og en årings okse, men de har full kontroll så de går selvsagt motsatt vei av der jeg står. Men tilbake til Zenta og haren, av Tom får jeg vite at hun er på tur framover åsen. Jeg ser ingen grunn til å vente og går med en gang, krysser Olamyra og går helt fram til grensa mot grunneierlaget.
Jeg stopper opp og venter, det er Tom som har peileren, hun jobber nok på tap ikke langt unna meg men alt er stille. Det eneste jeg nå kan gjøre er å vente men brått høres to skudd like ved meg, det hørtes ut som rifleskudd og elglosen jeg har hørt litt av blir stille.
Jeg krysser nå grensa og går framover mot dit Zenta skal være, i enden på Holteveien stopper jeg og tar meg litt mat. Mens jeg sitter der kommer Svein og Stig, de er på elgjakt og kan fortelle at de har skutt en kalv og ei enslig ku, kalven var den vi så og kua falt i losen jeg hørte. Tom kommer i bilen, jeg overtar peileren og går etter Zenta mens han kjører rundt mot Fargo.
Jeg setter kursen rett mot Zenta og endelig får jeg høre henne men siden vi nå er langt utenfor vårt eget terreng setter jeg farten opp og klarer faktisk å koble henne midt i losen. Det ble en lang tur for den "ensomme fotsoldat" i dag men slik må man regne med når man er på jakt. Tom kommer å henter meg så går turen tilbake ned i bygda og inne igjen i den grå tåke grauten.
Olamyra i morgensol.
Veien inn i ukjente marker.
Himmelen blir rød i øst i det sola er i ferd med å kikke over åskammen denne flotte høstmorgenen. En klar og fin morgen med hvitrim på bakken. Hvordan blir denne dagen tro? Det er det ingen av oss som vet men vi gleder oss i hvertfall til en flott dag inne på åsen der tiden står stille, der stillheten hersker.
Det er en spendt gjeng som i dag rusler opp på Hoelsætera, noen hviledager har gjort oss godt så vi har god tro på at vi skal få en fin dag. Zenta har fått humør og overskuddet tilbake og drar selvsagt ivrig ut og blir snart borte. Vi slår oss til på vollen og venter spendt mens vi koser oss med å høre på orrhanen som har satt igang med høstspillet. Sola er på tur opp og det ser ut til å bli nok en flott dag, praten går lett om alt og ingenting, vi trives her inne på åsen. I dag er det stillheten som rår, kun naturen sine egene lyder er å høre, det er slike morgenstunder som dette alle burde få oppleve, stillheten og roen, her kan man slappe av og nyte de gode stundene som livet byr på.
Zenta jobber trofast med sitt men tiden går uten at hun lar høre fra seg så jeg og Tom rusler nedover fugelbakken litt for å se etter henne, først møter vi en sau som tydligvis har tenkt å bli værende på åsen, etterhvert treffer vi også Zenta, ivrig opptatt med sitt. Vi rusler litt rundt og nyter den fine utsikta men alt er stille, ingen hunder å høre i dag. Vi rusler opp til Hoelsætera igjen for å koke kaffe, sola er kommet opp og varmer godt så vi tar det med ro og nyter livet, her på åsen står tiden stille så vi slapper av og tar oss den tiden vi trenger. Etterhvert kommer også Zenta tilbake, det blir nok ingen los i dag men det gjør ikke noe vi koser oss i det flotte været likevel.
Hoelsætera ble bygget så sent som i 1921 og var i drift til 1972, siste budeie var Helbjørg og Ola Steinsli fra Jaren på Hadeland. Dette er en plass med mange gode minner og jeg tenker ofte på tiden som var når jeg er her, jeg fikk ikke oppleve den tiden men jeg har jo hørt mange historier. Jeg tenker på hvordan det må ha vært her og hvor viktig sæterdrifta var den gangen. Det er viktig at vi tar vare på disse plassene der minnene lever.
Selv om det ikke ble noen los i dag er vi enige om at vi har hatt en flott dag likevel. Med god tro på å fortsatt få mange flotte dager setter vi kursen hjemover, takknemlige for at vi ennå kan oppleve flotte dager der tiden står stille, der stillheten hersker.
Den første snøen.
Hoelsætera, der mange gode minner ennå lever.
I østlandets dype skoger der stillheten hersker.
Jakta går nesten aldri slik man har planlagt og to dager er aldri helt like men det er vel det som gjør jakta så spennende og fasinerende.
Himmelen er helt rød og et kaldt vindrag står rett på Zenta og meg der vi rusler utover storbrennbeite denne litt kalde morgenen. Nederst slepveien får Zenta friheten og nesten som tenkt går hun rett på fot og begynner å jobbe på denne. Jeg trekker meg oppover til plassen vår og venter der mens Zenta jobber, først på nedsiden mot myrene deretter krysser hun slepveien og drar oppover lia. Jeg sitter fortsatt og venter og med et slår det meg hvor stille det er idag, kun det lette vindsuset er å høre, ingen traner eller orrhaner, ingen andre hunder, det er nesten utrolig hvor stille det er. Jeg drømmer meg nesten bort der jeg sitter helt alene med mine egene tanker.
På peileren får jeg nå se at Zenta har begynt å dra se unna vestover i lia, det ser nesten ut som om hun jager men jeg kan ikke høre noe, kansje haren har hoppet ut så hun er langt etter? Jeg tar sekken på ryggen og går etter, ettrehvert er jeg kommet ganske nærme i lia opp mot utkikken og nå får jeg høre losen. Zenta jager jevnt og godt, losen går et par ganger rundt utkikken før den slipper seg nedover lia igjen, så drar det seg framover mot Storbrenna så langt jeg hører det. Jeg venter litt men når jeg ser at Zenta er ca 700 m unna så går jeg etter og like etterpå mister jeg kontakten.
Lia oppover er tung men jeg har ikke noe valg, jeg må etter for å få tilbake kontakten med Zenta og ca halvveis i lia får jeg kontakt, men det hjelper lite siden Zenta er helt nede i Svartdalen og på tur opp Halsteinsåsen. Jeg skrur opp tempet, her er det bare å komme seg etter. På toppen av Strobrennlia tar jeg en liten pust i bakken og ser skuffende at Zenta nå nærmer seg hyttefeltet på Bergsjøen, hva i all verden slags hare er det vi nå har fått tak i?
Da jeg er kommet litt nedover i lia igjen ser jeg til min store glede at Zenta har snudd og er på vei tilbake. Nå nærmest småløper jeg ned lia og når veien nesten samtidig med Zenta men hun er ca 300 lenger ut, jeg tar en sjangsje og roper på henne og jammen kommer hun. Jeg kobler henne og er samtidig svært takknemlig for at jeg slapp å gå etter gjennom hele Svartdalen og opp til Halsteinsåsen, idag var jeg heldig.
Dagen ble nok ikke helt slik jeg hadde håpet men det er jo ikke mulig å få det slik man vil alltid og haren er det ingen som kan styre så vi må jo bare henge på dit den vil. Vi rusler veien tilbake til Storbrenna, godt fornøyd med den siste uka kan vi nå med god samvittighet unne oss noen hviledager fra jakta men til helga er vi på plass igjen, uthvilite og med ny opptimisme om at vi ennå har mange flotte dager foran oss.
Soloppgang i slepveien.
Storbrenna, go`plassen "vår".
Den lange veien tilbake.
