Himmelen er helt rød og et kaldt vindrag står rett på Zenta og meg der vi rusler utover storbrennbeite denne litt kalde morgenen. Nederst slepveien får Zenta friheten og nesten som tenkt går hun rett på fot og begynner å jobbe på denne. Jeg trekker meg oppover til plassen vår og venter der mens Zenta jobber, først på nedsiden mot myrene deretter krysser hun slepveien og drar oppover lia. Jeg sitter fortsatt og venter og med et slår det meg hvor stille det er idag, kun det lette vindsuset er å høre, ingen traner eller orrhaner, ingen andre hunder, det er nesten utrolig hvor stille det er. Jeg drømmer meg nesten bort der jeg sitter helt alene med mine egene tanker.
På peileren får jeg nå se at Zenta har begynt å dra se unna vestover i lia, det ser nesten ut som om hun jager men jeg kan ikke høre noe, kansje haren har hoppet ut så hun er langt etter? Jeg tar sekken på ryggen og går etter, ettrehvert er jeg kommet ganske nærme i lia opp mot utkikken og nå får jeg høre losen. Zenta jager jevnt og godt, losen går et par ganger rundt utkikken før den slipper seg nedover lia igjen, så drar det seg framover mot Storbrenna så langt jeg hører det. Jeg venter litt men når jeg ser at Zenta er ca 700 m unna så går jeg etter og like etterpå mister jeg kontakten.
Lia oppover er tung men jeg har ikke noe valg, jeg må etter for å få tilbake kontakten med Zenta og ca halvveis i lia får jeg kontakt, men det hjelper lite siden Zenta er helt nede i Svartdalen og på tur opp Halsteinsåsen. Jeg skrur opp tempet, her er det bare å komme seg etter. På toppen av Strobrennlia tar jeg en liten pust i bakken og ser skuffende at Zenta nå nærmer seg hyttefeltet på Bergsjøen, hva i all verden slags hare er det vi nå har fått tak i?
Da jeg er kommet litt nedover i lia igjen ser jeg til min store glede at Zenta har snudd og er på vei tilbake. Nå nærmest småløper jeg ned lia og når veien nesten samtidig med Zenta men hun er ca 300 lenger ut, jeg tar en sjangsje og roper på henne og jammen kommer hun. Jeg kobler henne og er samtidig svært takknemlig for at jeg slapp å gå etter gjennom hele Svartdalen og opp til Halsteinsåsen, idag var jeg heldig.
Dagen ble nok ikke helt slik jeg hadde håpet men det er jo ikke mulig å få det slik man vil alltid og haren er det ingen som kan styre så vi må jo bare henge på dit den vil. Vi rusler veien tilbake til Storbrenna, godt fornøyd med den siste uka kan vi nå med god samvittighet unne oss noen hviledager fra jakta men til helga er vi på plass igjen, uthvilite og med ny opptimisme om at vi ennå har mange flotte dager foran oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar