Hva er egentlig det gode liv? Hva skal til for at man skal kunne si at man lever det gode liv? Her finnes det vel ikke noe fasitsvar for alle vil jo ha sine egene svar, jeg har funnet mitt svar og det er: frihet, det å leve det frie, gode og rolige liv og kunne ta det med ro og nyte livet og for meg er jegerlivet det gode liv.
Etter uværet som var i natt med regn og vind er ikke Zenta og jeg særlig store opptimister for dagen som nå ligger foran oss men vi skal nok likevel få en god dag her ute på åsen. Vi rusler ut fra Storbrenna og setter kursen oppover mot toppen i dag. Zenta er full av pågangsmot som vanlig og drar derfor ivrig ut i søk, jeg rusler sakte etter, først opp til øvre Storbrenna så litt opp i stigen hvor jeg blir sittende ei stund. Været har lettet så det ser ut til å bli en fin dag men det blåser litt slik at det er litt kaldt og det kan bli litt vanskelig å høre hvis vi skulle få los. Akkurat nå føler jeg meg helt alene i hele verden, alt er stille der jeg sitter og venter, naturen er godt i hi så det er ingenting å høre men jeg nyter stillheten, dette er virkelig det gode liv.
Det ser nå ut til at Zenta har funnet noe å jobbe med og siden det er litt kaldt å sitte stille så rusler jeg sakte etter henne. Jeg tar meg god tid og stopper ofte for å lytte men ingenting er å høre. Jeg kommer opp på Bratmyra og stopper opp litt for å vente, sola er nå kommet opp og lyser opp deler av myra men siden det blåser er det litt kaldt å stå stille så jeg finner meg en litt lun plass i myrkanten. Zenta kommer nå innom en liten tur men hun drar videre med en gang, hun fortsetter nå innover myra så jeg rusler igjen etter for å kunne høre dersom hun skulle komme over en hare. Jeg går der helt i min egen verden og tenker på hvor utrolig heldig jeg er som kan farte slik på åsen når det passer meg selv, jeg nyter disse ukene om høsten som gir meg så mange fine opplevelser og minner.
Siden jeg nå er kommet helt på toppen kan jeg la Zenta farte litt som hun vil for selv med den vinden som er nå skal jeg kunne høre henne ganske langt, jeg finner meg derfor en lun plass og fyrer opp bålet. Jeg sitter og ser på bålet mens jeg venter på at kaffekjelen skal koke, her står tiden stille og man kan glemme alt mas og stress som mange er så plaget av i hverdagen, tenk om alle kunne ta seg fri av og til å bare sitte ved et bål langt inne på åsen og roe seg helt ned, da ville nok alle fått et bedre liv. Jeg koser meg med mat og nykokt kaffe og tar meg god tid idag, Zenta kommer også innom en tur igjen men hun stopper ikke engang, drar bare rett videre, hun storkoser seg også på åsen dette er virkelig livet for henne.
Den gode kvilestunda tar slutt når bålet er sloknet og kaffekjelen er tømt, men greit jeg kan jo ikke sitte her hele dagen heller. Jeg pakker sekken og rusler etter Zenta som nå har tatt turen ned i Svartdalen og det ser ut til at hun har funnet noe å jobbe med. Jeg stopper når jeg kommer ned på veien og venter med et håp om at det kansje skal bli los, men nei det blir nok ikke noe i dag siden Zenta nå trekker oppover mot myra igjen. På nytt rusler jeg etter henne og snart møter jeg henne igjen inne i myra og nå lar hun seg villig koble.
Vi går ned igjen til veien og rusler denne sakte tilbake til Storbrenna, selv om det ikke ble noen los i dag så hadde vi da en fin og god dag på mange andre måter. Det er dette som er det gode livet for oss, det er slik som dette vi vil ha det.
Bratmyra i morgensol.
Der stillheten hersker og gode minner skapes.
Hvor går veien videre? Hvem vet men nye drømmer skapes hver dag.
Storbrennabeite en sol dag i november.
Å gå på jakt er virkelig spennende, man kommer mye tettere inn på naturen og man kan oppleve mye man ikke opplever når man bare går en vanlig tur. Det skjer alltid noe spennende på jakt og det er alltid noen gode minner man kan ta med seg hjem og leve godt på i lang tid etterpå.
Det ser ut til å bli nok en flott dag på åsen og vi gleder oss som alltid, Zenta, Jarle og jeg har virkelig tro på at dette kan bli en fin og spennende dag. I dag går vi ut fra saubingen nederst i Rådalsveien, planen i dag er å gå opp på toppen og utover mot Rådalen siden vi ikke har gått denne ruta ennå i høst. Jeg rekker så vidt å slippe Zenta før jeg ser at hun markerer for fot, hun gjør en kort runde rundt meg og i det hun begynner på nytt skjønner jeg hva hun foter på, en orrfugel letter kakklende kun 10-15 m innenfor meg i skogen, tydelig irritert over å bli forstyrra så tidlig på dagen, en spennende og god start på dagen.
Zenta jobber som vanlig godt, slår godt ut og leter ivrig der vi jobber oss oppover mot toppen. Det er en stille og fin morgen så det er en ren nytelse å gå der og nyte denne fine turen. Jeg kommer opp på toppen der vi bruker å stoppe, jeg vil gi Zenta god tid til å undersøke toppen her grundig før vi går videre, jeg tar av meg sekken og tar noen bilder. Jeg står der og nyter den flotte utsikta da jeg plutselig får høre et sus over meg, jeg snur meg og blir overrasket da en stor voksen tiur kommer bare 5-10 m over hodet på meg. Hjertet går et kraftig hopp men det er et flott syn og se den store flotte fugelen seile utover lia, et spennende og flott syn.
Jeg ser nå at Zenta er like i nærheten av Rådalen så jeg velger å rusle sakte etter, Jarle er alt på plass ved gapahuken. Jeg møter Zenta og vi rusler sammen fram mot vollen, hun krysser vollen og setter kursen utover. Jeg rusler ned til Jarle for å koke kaffe ved gapahuken. Vi ser at Zenta slår langt ut utover men vi bestemmer oss for å la henne jobbe litt og nå ser det faktisk ut som at hun har funnet fot. Jeg fyrer opp bålet og henger kjelen over og vi forbreder oss på ei lang og fin kaffekvile, men Zenta har andre planer.
I det jeg skal reise meg for å sjenke opp kaffe til oss skriker Zenta i inne i myrene og haren er på beina, jeg rekker å sluke ei brødskive og ta to slurker av kaffen da vi hører at losen kommer rett mot oss og like etterpå kommer en stor og helt hvit hare hoppende veien, den blir var oss og stopper, et flott syn å se den store haren sitte der, den kaster rundt og forsvinner tilbake dit den kom fra. Litt senere kommer Zenta og etter litt fram og tilbake finner hun igjen sporene og losen fortsetter nå vestover og nedover lia. Zenta jager nå godt og fint, det er virkelig en fin los hun byr oss i dag. Jeg står i veien der vi så haren og føler meg ganske trygg på at den vil vise seg fram igjen snart og ganske riktig der kommer den men det blir kun et kort glimt før den igjen blir borte. Det drøyer litt men etterhvert kommer da Zenta og etter et kort tap må haren på beina igjen og den flotte losen fortsetter. Nå går losen lenger ned i lia og etterhvert hører vi ikke mer.
Jeg pakker sekken og går etter for å unngå å miste kontakten med Zenta. Kommet litt inn i myrene får jeg så vidt høre henne igjen ved uttaket så kansje hun er langt etter. Hun gjør nå en ny runde vestover men vi hører ingenting. Jeg går etter og etterhvert kommer jeg innpå og siden det nå er blitt utpå dagen velger jeg å koble selv om Zenta ikke er helt enig.
Vi rusler nå tilbake mot bilen, det er nesten 2 km tilbake så vi tar det med ro og nyter denne utrolig flotte dagen. Dette ble virkelig en spennende og flott dag med mange fine opplevelser, faktisk kansje en av de fineste vi har hatt i hele høst. Jammen er livet som jeger både godt og spennende.
Som vanlig er det pent på åsen.
Sola er kommet opp, nå er det vakkert i skogen.
Zenta er som vanlig glad for å finne meg igjen.
Kalenderen viser i dag 27 november og det er første søndag i advent, pr definisjon er det jo nå egentlig vinter. Vi nærmer oss snart den aller mørkeste tiden av året, nå skal naturen egentlig være i hi, dyr og fugler tar livet med ro for å spare mest mulig energi for å komme holde seg gjennom en lang og tøff vinter, derfor er det på denne tiden så og si helt stille i naturen.
Det er ikke mye som tyder på at vi i dag starter på adventstiden, det er ennå helt bart på åsen og i dag regner det litt i det Zenta, Asbjørn, Tom og jeg rusler fra Storbrenna og utover beite, det blåser også en del så det ser ut til at vi kansje kan få en våt og guffen dag. I det vi går av beite slipper jeg Zenta og som vanlig begynner hun å jobbe, vi rusler litt opp i slepveien for å finne oss en lun plass hvor vi kan vente. Zenta har funnet fot og jobber nå på denne både på over og ned siden av slepveien før hun trekker seg litt framover mot myra. Været letner men det blåser fortsatt så det er litt kaldt å stå stille derfor velger vi å rusle litt etter Zenta.
Været blir stadig bedre og nå er sola kommet fram så dagen blir langt bedre enn vi fryktet. Zenta jobber fortsatt med foten så vi finner oss en lun plass i myrkanten og fyrer opp bålet. Vi sitter rundt bålet og koser oss med denne fine november dagen, alt er stille i dag, helt stille men det er jo slik det er på denne tiden. Fargene er nesten helt borte og naturen ser nesten grå ut der den ligger klar og venter på vinteren som kommer før eller senere. Men det er vakkert likevel og vi koser oss over den fine dagen. Dette har virkelig blitt en lang og utrolig flott høst.
Som vanlig må desverre kvilestunda ta slutt selv om vi har det svært godt der vi sitter, sekkene pakkes og vi rusler sakte etter Zenta selvsagt med et håp om at hun ennå kan finne fram til haren. Vi tar oss god tid og rusler sakte etter, stopper opp og nyter denne flotte dagen og stillheten her inne på åsen her i vårt paradis. Etterhvert kommer vi helt innpå Zenta og litt motvillig lar hun seg da koble.
Vi setter kursen tilbake mot Storbrenna men tar oss god tid, vi vil nyte disse flotte dagene mens de ennå er her. Det er fint å gå myra tilbake siden den er frosset. Selv om det ikke ble noen los i dag hadde vi en rolig og fin dag, en slik dag da man kan roe seg helt ned og ta livet med ro og nyte stillheten, slike dager bør vi alle unne oss for da vil vi alle få et bedre og rikere liv.
Nederst i slepveien.
Haren er på plass.
Kvila rundt bålet er halve turen.
Det er en vakker høstdag.
På harejakt blir det ofte mye venting, lange stunder hvor det ikke skjer noe, så plutselig skjer alt på en gang og da går det fort. Det er vel ofte det som gjør at jakt er så spennende.
Ei ny arbeidsuke er over så nå skal det bli godt å komme en tur på åsen igjen og værmeldinga ser også veldig bra ut, den milde og grønne høsten fortsetter. Det er en spendt gjeng bestående av Zenta, Asbjørn, Tom og meg som rusler ut fra Moensætertorget denne kjølige morgenen, det er klart og fint men det blåser litt kaldt. Zenta blir som vanlig borte med en gang så vi rusler etter henne opp på myra hvor vi treffer henne igjen men etter en lyn visitt blir hun på ny borte og nå ser det ut til at hun har funnet noe spennende å jobbe med. Myra er nå frosset så vi kan gå rett over myra så vi rusler sakte litt mot vollen. Vi stopper litt opp, nyter denne flotte dagen spendt på hva denne dagen vil by på, vi rusler fram på vollen.
Vi kommer fram på vollen og ser for oss at vi nok må vente ei stund her men det er vi jo vandt til så det skal nok gå bra, men Zenta har andre planer. Plutselig skriker hun i litt øst for vollen nede i tettskogen, losen kommer fossende rett opp mot vollen. Ett skudd smeller og så ett til, jeg snur meg og ser at Tom står og sikter mens en hvit hare løper rett fra han, skuddet smeller og haren blir borte, hare nr ni for høsten har gått over til de evige jaktmarker, vi har aldri skutt så mange harer på samme høst før. Det er en fin og helt hvit hare vi har skutt, siden losen ble litt kort viser Zenta at hun er litt skuffet at morroa alt er over. Vi slakter haren og går nedover mot bilen igjen.
Vi går nå opp Vollumstigen på vestsiden av veien og slipper Zenta på nytt, hun går rett på ny fot og blir borte. Godt fornøyd med dagen så langt finner vi oss en lun plass og fyrer opp bålet. Det smaker som vanlig godt med mat og ny kokt kaffe, vi slapper av og nyter denne fine kvile stunda ved bålet. Tiden går og siden vi ikke sett eller hørt noe fra Zenta siden vi slapp henne igjen rusler vi sakte etter henne. Vi gir henne fortsatt litt god tid til å jobbe men noen los blir det ikke så da jeg møter henne velger jeg å koble.
Vi rusler tilbake mot bilen, tar oss god tid og nyter dagen, dagen som ble fin men hvor alt skjedde i løpet av kun få minutter. Slik er ofte jakta, man kan ha mange lange og kjedelige dager så plutselig skjer alt på en gang og da gjelder det å være konsentrert slik at man kan utnytte de mulighetene Diana gir deg, hun har vært raus med oss i høst og det er vi svært takknemlige for.
Stille på Monssæter vollen i dag.
To fornøyde jegere med hare nr 9, Zenta er mindre fornøyd.
Flott utsikt mot Vollumsdalen.
Det er noe som heter at alle gode ting er tre, men stemmer det da? Etter at jakta har butta krafting imot de siste dagene skal vi i dag teste ut om alle gode ting virkelig er tre og svaret fikk vi.
Jarle, Zenta og jeg gleder oss til nok en flott dag på åsen og vi håper at jaktflaksen kan snu i dag etter at de to siste dagene ikke har vært så mye å skryte av. Etter en kjapp prat blir vi enige om å gi Hoelsætera en ny mulighet, det må da være hare rundt vollen. Zenta får friheten litt nede i veien og drar straks ut og gjør en runde ned mot bekken før hun kommer innom en tur, jeg rusler litt med henne mot vollen men hun runder på nedsiden av vollen og på nedsiden av fjøset. Jeg rusler opp på vollen denne stille og flotte morgenen, alt er stille og jeg forbreder meg på å vente her ei stund så Zenta kan få god tid til å lete rundt vollen.
Det har blitt mye venting de to siste dagene men i dag slipper vi å vente for kun 15 min etter at vi slapp skriker Zenta i og haren er på beina. Losen gjør en liten runde før den snur og kommer opp mot vollen igjen, losen går stødig og fint, en virkelig flott los, en slik man ofte drømmer om. Losen går nå på nedsiden og rundt vollen før den gjør et par runder nedover mot fugelbakken, Zenta holder godt følge og jager virkelig godt, jeg gleder meg over den flotte losen. Så får jeg høre at losen snur og plutselig ser jeg en liten og nesten brun hare krysser veien nedenfor fjøset, selvsagt var det umulig å reagere. Like etter smeller et skudd og like etter et til, jeg venter i spenning, hva skjer? Jarle melder seg på radioen og ber om hjelp, han er helt sikker på at han har truffet men haren ble borte for han. Jeg små løper over vollen og rekker ned litt før Zenta kommer, etter litt frem og tilbake brå stopper hun like nedenfor der Jarle skaut på haren og der ligger haren. Godt skutt av Jarle og godt jobbet av Zenta, dette var fortjent.
Etter at vi har slaktet ferdig haren bestemmer vi oss for å gå på en ny plass siden det fortsatt er tidlig på dagen. Jeg slipper Zenta i Storbrennlia og går oppover, Zenta drar seg i gang igjen og etterhvert finner hun da også en ny fot å jobbe med. Jeg finner meg en fin plass og fyrer opp bålet og koker kaffe. Jeg slapper av og nyter denne fine stille stunda, jammen har vi det godt her ute på åsen, her i vårt flotte paradis. Etter at kaffekjelen og matboksen er tømt rusler jeg etter Zenta og kobler henne, det for holde for i dag nå.
Vi rusler sakte veien nedover igjen mot veien med sola i ryggen, vi rusler sakte og nyter denne solflotte dagen og vet at vi er utrolig heldige som har dette flotte paradiset hvor vi opplever disse flotte høstukene. Vi går nedom Lønnsjøen og sjekker isen, den er ca 7-8 cm nå så snart kan vi kansje prøve fisken igjen, men først må vi avslutte denne flott jakthøsten som har gitt oss så utrolig mange flotte og minnerike dager.
Morgensteming på Hoelsætera.
En lykkelig skytter og hund med haren.
Det tykke laget med kvitrim ser ut som snø.
En vakker høstdag på Lønnsjøen, isen har nå lagt seg.
Jakta har så langt i høst gått over all forventnig og er kansje det beste vi noen gang har vært med på og Zenta har uten tvil hatt sin beste høst noen gang. Men ingenting kan vokse inn i himmelen, før eller senere vil det snu og motgangen vil komme, men gjør det noe da?
Hjemme viste gradestokken minus 10 da jeg sto opp i dag men det kjennes ut til å være noe mildere på åsen selv om det også her må være noen kuldegrader. Zenta og jeg rusler ut fra snuplassen i Fugelbakken, siden vi er alene i dag passer det godt å gå lia utover mot Trevægskjella. Zenta blir sluppet og går som vanlig rett ut i søk, jeg rusler sakte etter litt oppover lia. Også i dag er det et tykt lag med kvitrim både på bakken og trærne, en skyfri himmel tyder på at vi også i dag vil få en flott dag. Det er stille i dag, helt stille, naturen har slått seg til ro i påvente av vinteren som nok kommer snart, det er godt å sltte slik og nyte disse flotte høstdagene, jo det er dette livet handler om uansett hva andre måtte mene.
Jeg drømmer meg nesten bort der jeg sitter og når jeg sjekker hvor Zenta har blitt av ser jeg at hun må jobbe med fot og at hun jobber seg utover mot Trevægskjella, jeg er litt kald og rusler derfor sakte etter for å holde meg på høre hold. Jeg tar det med ro, stopper ofte for å lytte men alt jeg hører er litt orrhanespill og et par Korp men ingen los, ennå ihvertfall. Det er fint å gå slik å rusle gjennom skogen en slik morgen, kvitrimet gir mange fine motiver så jeg tar meg tid til å ta noen bilder. Etterhvert er jeg kommet fram til hogstflata ved "paraply"furua, Zenta jobber med fot i småskogen på hogstflata så jeg finner meg en fin plass i sola og setter meg der. Jeg fyrer opp bålet og henger kaffekjelen over, jeg slapper av og nyter denne fine stunda, det er godt i sola nå og man skulle ikke tro at vi alt er midt i november. Mat og kaffe smaker som vanlig godt og jeg tar meg god tid slik man jo skal gjøre når man er i skogen, her står tiden stille, her skal man glemme hverdagens stress og mas og andre bekymringer, jammen er livet på skogen godt.
Zenta flytter seg nå framover lia igjen og det ser ikke ut til at det blir noe los i dag heller men greit nok det er en fin og flott dag likevel. Jeg pakker sekken og på ny rusler jeg sakte etter henne, tar meg tid til å nyte det fine været, tar flere bilder og stor koser meg over å være ute i dag. Etterhvert møter jeg også igjen Zenta og gjennsynsgleden er som vanlig stor men hun ser nesten litt lei seg ut for at hun ikke har fått haren på beina, jeg god snakker litt med henne før vi rusler sakte tilbake mot bilen, hun liker vanligvis ikke å bli koblet men i dag gjør det vist ikke noe ser det ut til.
Dette var andre dagen på rad uten los men vi har hatt to flotte og fine dager likevel og vi koser oss over å være ute og vi nyter disse dagene likevel, det finnes alltid noe positivt og minnerikt å ta med seg hjem, så også i dag. Det har gått litt tregt i det siste men vi gir aldri opp så vi kommer snart sterkere tilbake.
"Snøføre" i dag også.
Mange fine motiver en slik kald morgen.
Svartspetten hører villmarka til.
Jasmmen er det flott på åsen nå.
Jeg blir aldri kolk på det som skjer på jakt men det er vel slik det skal være kansje? Særlig på denne tiden med barmark og hvit hare betyr at de merkeligste ting kan skje.
En hviledag har gjort oss godt og det er med stor spenning at Jarle, Zenta og jeg i dag gir oss i kast med Storbrennlia, vi går opp fra saubingen i purkebakken. Zenta drar ut med en gang og det er tydelig at hun har gått rett på fot. Det er med stor spenning vi venter på hva som skjer, jeg trekker meg sakte etter for å holde meg innen hørehold siden vi regner med at haren kan ha gått langt i natt. Zenta jobber godt men tiden går uten at noe skjer, i det jeg når toppen og ser innover Bratmyra velger jeg å stoppe og vente. Jeg velger å fyre opp bålet og koke meg kaffe.
Jeg slapper av og nyter livet denne flotte og stille høstdagen, alt er så stille og godt en slik senhøstdag. Kvitrimet er så tykt at det nesten ser ut som snø. Kaffe og mat smaker godt i dag men harelosen mangler fortsatt.
Zenta jobber seg litt innover myra før hun brått snur og setter kursen mot Svartdalen, litt pussig synes jeg, kan haren ha hoppet ut for henne i dag å? Jeg pakker sekken og går etter, jeg stopper ofte og lytter men hører ingenting. Da jeg kommer ned på veien treffer jeg Jarle men han har heller ikke hørt noe, Zenta krysset kun veien og dro ned i Svartdalen så jeg velger å gå etter. Jeg hører fortsatt ingenting men måten hun flytter seg på tyder på at hun må ha noe foran seg, nå trekker hun seg oppover lia på østsiden av Svartdalen.
Jeg går på alt jeg orker og kommer endelig innpå henne og merkelig kommer hun når jeg roper på henne, jeg bestemmer meg for å koble. Uten å være helt sikker på hva hun har jobbet med i dag tror jeg likevel at haren har vært uten men uten at hun har kommet innpå, vel vel slikt skjer.
Vi rusler langs toppen ut til Essentjernet og følger stigen ned igjen på veien og følger denne framover igjen til bilen. Dagen ble ikke helt som vi håpet men det gjør jo ikke så mye da, det var en fin dag i flott vær. Isen ligger nå over hele Essentjernet og er ca 2 cm tykk, kansje det kan bli en fisketur snart. Vi får se, enn så lenge har jakta prioritet.
"Snø" i Svartdalen.
Isen har lagt seg på Essentjernet.
Zenta, go`jenta vår.
Høsten er ei årstid man ikke helt blir klok på men det er vel det som gjør høsten spennende kansje? De siste dagene har det vært tykk tåke og gråvær, i dag er det sol og flott vær.
Det begynner å lysne i det Jørgen, Asbjørn, Tom, Zenta og jeg rusler oppover til Hoelsætera denne flotte og stille søndagsmorgenen. I dag er det helt klart og himmelen har fått en gulaktig farge i øst som et klart tegn på at sola har tenkt å vise seg fram i dag, det ser ut til at vi får en flott dag her inne på åsen, vi gleder oss.
Vi slår oss som vanlig til på vollen for å gi Zenta tid til å jobbe godt men i dag ser det ikke ut til å være noe fot rundt vollen. Tom og jeg blir med henne en tur ned mot fugelbakken før vi snur litt mot trevægskjella og nå ser det endelig ut som at hun har funnet noe. Vi deler oss og går på hver vår side av ei myr for å komme oss opp på stigen der vi skal møte Jørgen og Asbjørn. Jeg rusler sakte på min side av myra og nyter denne fine og stille dagen, tenker på hvor godt vi har det og hvor heldige vi er som får oppleve disse flotte ukene om høsten.
Jeg tar livet med ro og stopper opp for å slappe litt av og akuratt da får jeg høre Zenta som tydelig sier ifra om at haren nå er på beina. Losen kommer oppover lia rett mot oss, hun gir godt på og det høres ut til at vi kansje i dag kan få en fin los. Losen går opp mot Hoelsætera før det blir helt stille, jeg trekker meg sakte etter med god tro på at losen snart er i gang igjen men det forblir stille, hvor i all verden har haren gjort av seg? Zenta jobber som vanlig godt i tapet men noe mer los blir det ikke i dag.
Vi slår oss til ro på vollen, koker kaffe og spiser mat, vi slapper av og nyter denne flotte dagen. Vi koser oss og tar livet med ro, det er slik vi vil ha det. Zenta jobber seg etterhvert ned på veien så jeg velger å hente henne igjen. Sola varmer nå godt så det er nok neppe igjen noe fot nå så vi velger å gi oss. Lønnsjøen ligger der solblank og fin med tynn is over det meste, jammen er det flott på åsen en slik dag.
Morgensamling på Hoelsætera.
Utsikt fra Fugelbakken.
Kuldegrader og tett tåke, kan en slik dag være vakker? Svaret er selvsagt ja men av og til må man lete for å finne de vakre tingene, av og til må man stoppe opp og nyte dagen og stillheten for å oppdage at dagen er vakker.
Det er noen kuldegrader og tett tåke da Jørgen, Asbjørn, Tom, Zenta og jeg i dag ankommer Monssætertorget, skal det bli ennå en trist og grå dag i tåka? Kansje blir det det men vi går som vanlig på med godt mot og humør. Vi rusler oppover mot myra og Zenta blir borte med en gang, hun har funnet fot. Det er et kaldt drag i lufta og tåka ligger tykk over myra men kulden har gjort at det er kvitrim både på bakken og trærne. Det er som vanlig helt stille i slikt vær men stemninga er nesten trollsk, det er noe spesiellt med slike dager. Vi står der på myra og lar synet gli inn i sjela.
Zenta jobber som vanlig godt men det er vanskelig å ta ut på denne tiden så noen los blir det nok ikke med det første så vi rusler sakte mot vollen, vi går der og nyter stillheten der vi føler det som om vi er helt alene i hele verden, vi har det jammen godt.
Framme på vollen treffer vi Zenta og ser at hun er ivrig opptatt med å finne ut av foten, vi får la henne drive for hun gir seg ikke før hun må. Vi tenner opp bålet og henger kaffekjelene over, vi slapper av og nyter kvilestunda, det er dette som er livet, det er dette vi trives med. Zenta viser seg fram på vollen et par ganger men ivrig opptatt med sitt bryr hun seg ikke om oss og fater videre. Tiden går og vi begynner å tvile på at det blir noe los idag, vi pakker sekkene og begynner så smått å tenke på å sette kursen tilbake mot bilene. Da plutselig får vi så vidt høre Zenta, ingen god los så haren må nok ha hoppet ut og fått et godt forsprang på henne. Slik fortsetter nå "losen" litt opp og ned i lia på nedsiden av vollen og mot veien, vi hører henne bare litt nå og da ei stund før det blir stille.
Jeg rusler tilbake til vollen og der treffer jeg Asbjørn igjen som forteller at han har sett haren to ganger og han bekrefter det jeg regnet med nemlig at det er en liten hare vi har fått tak i. Siden vi ikke hører mer og Zenta jobber i lia nesten helt nede ved Flisa så går Tom og jeg etter fra hver vår kant, det er Tom som treffer henne igjen og vi velger da å koble. Som vanlig har Zenta gjort en god jobb for det er ikke enkelt å få til noen gode loser på barmark på denne tiden og særlig ikke på slike småtasser.
Jeg stopper som vanlig opp litt nå og da for å ta noen bilder, jeg nyter synet og dagen, naturen er så vakker når den ligger så stille, kvitrimet ser nesten ut som snø. Selv om det ikke ble den losen vi håpet på ble det likevel en flott og minnerik dag. Hvis man åpner sjela og slipper inn naturen så ser man at naturen er vakker selv på slike grå senhøstdager i november.
En grå men vakker dag.
Det er stille på vollen i dag.
Flisa en vakker novemberdag.
Nå er det på tide å gå hjem, takk for i dag.
November betyr tåke, tåke og atter tåke, enkelte fine dager er det men de fleste dagene er likevel grå, men gjør det noe da?
Zenta og jeg krysser Hoelsæterbekken og så fort vi er over slipper jeg henne. Det er en mild men grå morgen med tykk tåke. Vi rusler inn på myra og sikten er bare ca 30 m. Som vanlig på slike dager er det helt stille, vi føler oss helt alene i hele verden der vi rusler innover myrene. Zenta er uthvilt og er ivrig etter å få jobbe litt igjen så hun slår ivrig ut og jobber godt. Jeg setter meg på furubakken og venter på henne, alt er stille helt stille. En slik morgen går tankene tilbake til de flotte dagene vi har opplevd denne flotte høsten og akkurat nå virker det nesten som en evighet siden. Jeg skyver drømmene ut av hodet og bestemmer meg for å nyte denne dagen, selv disse grå dagene med tåke er jo også på sin måte flotte.
Vi fortsetter innover myrene men i dag ser det ikke ut til å være noen fot for Zenta å jobbe med. Jeg finner meg en fin og lun plass inne på en tørrbakke og fyrer opp bålet og henger kaffekjelen over. Jeg slapper av og nyter denne stille dagen, det smaker godt med mat og kaffe i dag. Zenta har nå vært borte ei stund og jobber på samme plassen, kan hun ha funnet fot likevel?
Jeg tømmer kaffekjelen, pakker sekken og går etter henne for å se hva hun jobber med. Etterhvert treffer jeg henne men det ser ikke ut til å være noen god fot, vi setter kursen tilbake mot Lønnsjøen med tanke på å snart gi oss. Like før vi er framme på stigen igjen finner vi en fot som jeg lar Zenta jobbe ei stund på men det ser ikke ut til at hun finner ut av den så jeg velger å koble henne.
Vi rusler stigen tilbake mot Hoelsætera, selv om det ikke ble noen los i dag har vi likevel hatt en ganske bra dag. Det er en egen stemning på slik tåkegrå og stille dager som gjør det spennende å være ute.
En stille og grå tåkedag.
Bålet lyser godt opp i dag.
Mystisk stemning i skogen i dag.
Høst ved Lønnsjøen.
Av og til føler man at alt bare blir rot og tull og man føler at man kansje heller burde ha holdt seg hjemme, hvorfor blir det slik? Jeg aner ikke men det bare blir slik.
Det er ennå mørkt og tåka ligger tjukk som en grøt da Zenta, Tom og jeg rusler stigen innover til Vollumsætera, vi har ikke den helt store trua i dag men vi må jo prøve da. Det grå og tunge været fører ofte til at alt vilt holder seg rolig og det gjør jakta vanskelig for oss. Vi setter oss på vollen og gir Zenta god tid til å jobbe men i dag ser det ikke ut til at det er noe fot her så vi rusler litt innover mot myra. Zenta jobber som vanlig godt og etterhvert ser det da ut til at hun har funnet noe av interesse rundt ved utkikken.
Vi rusler sakte etter henne og litt før vi er framme ved utkikken treffer vi henne igjen, etter en lynvisit drar hun raskt ut igjen. Vi finner oss en fin plass ved øvre utkikken fyrer opp bålet og henger kaffekjelen på, tåka henger tjukk rundt oss og alt er stille og vi har liten tro på å få høre Zenta idag.
I det kaffen koker blir vi likevel brått avbrutt av noe som høres ut som et uttak, deretter følger en kort "los" og etter bare ca to minutter blir det stille igjen, hva i all verden var det? Kan Zenta ha blitt overrasket av noe eller gjorde haren noe smart med en gang? Siden hun ikke drar ut noe tar vi det med ro ved bålet, plutselig dukker det opp noe bak oss, en annen hund, den ser på oss boffer litt og forsvinner. Vi blir nå enige om at Zenta nok har møtt denne hunden.
Vi gjør oss ferdige med kaffen og går etter Zenta for å se hva hun driver med, i det vi er like innpå henne drar hun brått unna og på nytt følger en to minutt los før det brått blir stille igjen. Plutselig dukker Zenta opp igjen og i det vi kobler henne hører vi at losen starter opp igjen, det må være den andre hunden. Vi velger å gi oss, det blir bare rot når to hunder løper i beina på hverandre likevel.
Litt skuffa over en grå dag hvor alt endte i rot setter vi kursen hjemover, men det er ingen grunn til å henge med hodet, vi har hatt en kjempeflott høst og det kommer også flere dager. Det går både opp og ned på jakt og slik vi det alltid være.
Ikke mye å se fra øvre utkikken i dag.
Naturen går sin gang.
På vei hjem igjen men vi kommer tilbake.
Barmark i november er en real utfordring for selv de beste harehundene. Haren er nå nesten uten unntak blitt mer eller mindre helt hvit, det betyr vanskeligheter for hundene. Først trykker harene så godt at det er nesten umulig å få den på beina deretter går dem ofte kun i de tetteste krattene som er å oppdrive, det gjør at jakta blir vanskelig og en real utfordring.
Det er en uvanlig mild og nesten var novembermorgen da Zenta og jeg rusler oppover mot Vollumsætera, tåka henger tungt nedover grantoppene og alt er nesten mystisk stille. Vi føler oss alene i hele verden der vi sakte rusler stigen oppover mot vollen. Zenta slår som vanlig bra ut og jobber godt, jeg finner meg godt til rette på vollen og gir henne god tid til å jobbe her. Tåka er så tett at det er bare så vidt jeg ser tvers over vollen og selv om det er mildt er det faktisk litt kaldt å sitte slik å vente, Zenta har nå funnet fot og jobber på denne. Det er forsatt helt stille, alle fugler og dyr holder seg i ro i slikt gråvær. Tiden går og jeg hører forsatt ingenting fra Zenta heller. Nå som haren er hvit er det ikke lett å ta ut heller så jeg lar Zenta drive på for før eller senere bruker hun å få haren på beina.
Zenta trekker nå litt ned mot Vollumsdalen så jeg velger å gå litt etter, det gjør godt å få gått litt og ikke bare sitte stille hele tiden. Ganske snart er jeg kommet ned i det området hvor hun jobber og snart får jeg se henne og får selvsagt bekrefta at hun jobber med fot, vel det er bare en ting å gjøre, la henne drive på. Jeg finner meg en fin åpning og fyrer opp bålet og henger kaffekjelen over. Jeg sitter der helt alene midt inne på åsen og nyter denne flotte dagen, slike tåkegrå dager har en egnen mystisk og rolig stemning i seg. Det smaker som vanlig godt med niste og nykokt kaffe så jeg tar meg godt tid og tenker på hvor godt jeg har det som kan nyte livet denne fine og rolige tiden på året i dette flotte paradiset, jammen er livet godt.
Zenta har nå jobbet med denne foten i litt over tre timer så det ser ut som hun begynner å bli litt lei, jeg pakker derfor sekken og setter kursen oppover igjen med et lite håp om kansje å finne haren mer mot toppen ved utkikken. Zenta viser også i dag god moral og jobber godt så hun blir derfor litt furten når jeg kobler henne i stigen litt innnenfor utkikken og setter kursen tilbake mot Vollum.
Huset som står på Vollum i dag ble bygget etter at det forrige huset brant ned på forsommeren i 1912, når setera ble tatt i bruk står det ingenting om men den var i drift fram til 1947 og siste budeie var Olga Dalby. Vollum må ha vært ei sentral sæter i ytre del av åsen siden flere stiger fra andre sætere i området møtes her. Seter livet er forlengst over men minnene om den gamle tiden lever i de gamle husene som fortsatt står. Det er litt trist at det ikke drives mer på setrene i området her men det er vel slik det blir når det er pengene som skal bestemme alt, men heldigvis står disse gamle husene som levende minner om den gode gamle tiden.
Zenta og jeg rusler stigen ned igjen til bilen, vi har flere flotte og spennende dager bak oss og kan nå med god samvittighet unne oss noen fridager fra jakta. Det har vært en utrolig flott og spennende høst så langt og vi håper og tror at vi fortsatt har mange fine dager igjen ennå. Alt er fortsatt stille, vi er forsatt alene i verden og vi nyter disse flotte og stille høstdagene.
Vollumsætera en tåkegrå høstdag.
Vollumsmyra i novemberdrakt.
Vollumsmyra ligger der stille og venter på vinteren.
Når vi er flere som er på jakt sammen må vi jobbe sammen som ett lag. Vi har jaktet sammen noen år nå og begynner å kjenne hvordan de andre tenker, vi har lært oss hvordan vi skal utnytte hverandres sterke sider slik at vi blir et godt og effektivt jaktlag. For oss spiller det ikke lenger noen rolle hvem som til slutt feller haren, et evt harefall kommer som et resultat av godt lagarbeid derfor sier vi alltid at det er vi som har skutt en hare, hvem som faktisk skyter haren spiller ingen rolle.
Det er ikke noe mål for oss å skyte flest mulig harer men nå Zenta gjør en god og solid jobb og laget fungerer godt så fortjener vi alle en god belønning av og til og når alt fungerer som det skal smaker det alltid xtra godt når det lykkes og i dag fikk vi en real godbit vi vil huske lenge.
Vi jakter over det meste av vår del av åsen derfor er vi av og til litt usikre på hvor vi skal legge turen og etter litt diskusjon på tur utover blir Tom og jeg enige om å utfordre haren ved Nordbråten idag, Jørgen og Asbjørn er som vanlig enige. Zenta blir sluppet rett ut av bilen på snuplassen og drar rett ut på leting men i dag ser det ikke ut til at det er noe fot akkuratt her, derfor rusler vi sakte oppover veien mot toppen. Zenta blir som vanlig borte igjen og nå kan vi med glede fastslå at hun jobber med en fot. Vi stopper opp og venter mens hun jobber.
I dag slipper vi å vente særlig lenge før haren må ta fatt på dagens "trimtur", losen går greit og fint i lia mot og under Bergsjøbrenntoppen. Zenta sin glade og gode sang gjør denne tåkegrå dagen like vakker og fin som den varmeste sommerdag. Det er virkelig stort å stå her å lytte til en slik flott los og spenningen er på topp, med fire mann på hver sin banker post bør mulighetene i dag være gode. Etter et litt lengre tap får jeg på nytt høre Zenta og losen kommer nå framover lia mot oss og plutselig smeller ett skudd på toppen, vi venter i spenning men vi hører ingenting mer, jeg tar derfor beina fatt og tar turen rett opp lia til Asbjørn som må innrømme at han har bommet, slikt skjer.
Etterhvert kommer Zenta og jeg hjelper henne så godt jeg kan inn på rett spor og bare ca 100 meter unna der Asbjørn skaut på haren får jeg se at den starter opp igjen, kan han ha truffet den likevel?? Jeg blir usikker men får satt Zenta på som fortsetter losen som nå går ned mot Grindberget, losen går nå ikke lenge før det smeller et nytt skudd, denne gangen fra Tom og heldigvis nå ble det "Dot". Nok en gang har vi fått bevist at effektivt og godt lagarbeid og samspill mellom hund og hundefører gir gode resultater også på harejakt. En stor fornøyd Tom kan ta i mot gratulasjoner etter at han felte hare nr sju for denne høsten.
Jørgen og Asbjørn har alt fått god fyr i bålet da Zenta, Tom og jeg ankommer bålplassen vår. Det er en godt fornøyd og lykkelig gjeng som kan oppsummere dagen mens vi koser oss med mat, kaffe og litt andre god saker. Vi tar oss god tid, slapper av og nyter livet, akkuratt nå gjør det ikke noe at det er litt tåke og grått vær, vi har det helt topp, det er slik vi vil ha det, det er dette vi lever for.
Tåke og gråvær i dag.
Vi koser slapper av og nter livet på åsen.
Bergsjøbrenna har gitt oss mange gode og spennende minner (bildet er ikke tatt i dag)
