En komentator i et jaktblad skrev en gang: Den norske befolkningen kan deles inn i to kategorier, det er de som har forstått meningen med livet og de som ikke går på jakt. Det er faktisk helt sant.
Som i livet ellers er det både gode og dårlige dager men alt i alt er livet som jeger og skogsmann et utrolig godt og spennende liv. Det er ennå mørkt da Zenta og jeg ror over Lønnsjøen til hytta, himmelen er klar og rød så det ser ut til å bli en flott dag, Lønnsjøen ligger helt speilblank denne siste dagen i oktober. Vi rusler fra hytta og opp på toppen før Zenta slippes, hun går straks ut og gjør en fin runde men finner ikke noe av interesse og derfor kommer hun snart innom igjen. Vi fortsetter bergsjøstigen utover før vi svinger inn i myrene. Her går jeg rett på restene av en død sau, kun ulla og noen få beinrester er tilbake, naturen kan være brutal. Jeg fortsetter innover og ser etterhvert på gps`n at Zenta nå jobber med fot like ved deminga på Bergsjøen så jeg trekker meg litt etter itilfelle hun skulle få haren på beina. Det er en vakker og stille morgen, en slik man ofte drømmer om å få oppleve.
Plutselig høres et skrik fra Zenta og haren må også i dag ta beina fatt, det blir en fin og intensiv los men det går som jeg frykter, rett inn i Grindbeget og her blir det tap etter bare ca 20 min. Jeg rusler etter for å finne meg en post i stigen der siden jeg regner med at haren snart må på beina igjen, men slik går det ikke i dag. Zenta jobber godt men denne haren er som sunket i jorden. Ei stund nå har jeg også hørt en annen los, det går en elglos i nærheten av Halsteinstjernet.
Zenta jobber seg fram mot Bergsjøen og begynner å jobbe i og langs veien, selv om det er litt tidlig på dagen ennå velger jeg å gå etter for å koble. Etter at jeg har koblet Zenta treffer jeg også elgjegerne som kan bekrefte at de har hatt los på en liten okse som krysset veien og gikk innover myrene, vi blir stående og prate ei stund.
Zenta og jeg setter nå kursen tilbake mot hytta, her koker vi kaffe, spiser nista og stor koser oss i sola, det er godt og varmt i sola nå. Vi nyter denne gode kvilestunda her inne på åsen og vi blir eninge om at ingen i hele verden har det bedre enn oss akkuratt nå. Vi koser oss i sola, ser utover Lønnsjøen som ligger der blank i høstsola, dette er virkelig vårt paradis, jammen har vi det godt.
Naturens eget kunstverk.
Lønnsjøen i høstsol.
Bergsjøelva må krysses.
Zenta koser seg i solveggen ved hytta.
Zenta sin vakre sang har opp gjennom åra gitt oss mange fine stunder og når den vakre sangen kommer med en flott soloppgang en tidlig morgen, ja da blir dagen vakker.
Det er med stor spenning vi rusler ut fra Monssætertorget denne tidlige morgenen på tampen av oktober. Zenta, Asbjørn, Tom og jeg er som vanlig ivrige etter å komme i gang og er svært spendte på hva denne dagen vil by på. Det er en stille og fin morgen med kun naturen sine egene lyder, det er klart og fint og det ser ut til å bli en fin dag. Sola er på tur opp i det vi rusler opp på myra. Vi stopper og venter mens Zenta jobber seg rundt og innover myra, det er godt å være på åsen igjen. Vi rusler over myra og inn på tørrbakken. Før vi rekker å tenke noe mer på hvordan vi skal legge opp dagen lar Zenta høre fra seg, det er ikke noe godt uttak og det blir heller ingen god los så det tyder jo på at haren nok alt var ute før Zenta kom innpå.
Vi hører Zenta litt av og til langs vestsiden av Essentjernet før det blir helt stille. Jeg rusler etter framover langs toppen og bare venter på å få høre henne igjen snart. Jeg stopper opp helt øverst på hogsflata der jeg ser utover hele Svartdalen og langt framover mot bygda, ei utrolig flott utsikt og jeg nyter det. Stillheten blir som venta brutt av Zenta sin vakre sang, losen går nå fint opp og ned i Svartdalen, jeg nyter denne fine losen, denne vakre sangen som varmer en harejegers hjerte, det er dette vi lever for, det er disse stundene som gir livet mening.
Etterhvert trekker losen seg litt opp mot Hasteinsåsen men heldigvis snur den og går nå på østsiden av Essentjern men selvsagt vil haren over toppen og derfor blir det stille. Det er nok en gammel luring vi har fått på beina idag. Jeg går etter og runder nordenden av Essentjernet og kommer meg opp på stigen, da får jeg høre Zenta igjen på toppen i det losen på ny trekker ned i Svartdalen igjen, men da skjer det. En annen hund starter opp å lose og jeg går mot losen sikker på at nå blir alt bare tull. Men under over alle undere, losene går nå hver sin vei, Zenta jager veien utover mot Monssætera igjen.
Svartdalen bærer sitt navn med rette og det blir en litt brysom tur for å komme seg raskest mulig opp igjen til Essentjernet. Asbjørn sier nå at han hører Zenta i sørenden av Essentjernet men etter si stund blir det stille. Jeg går opp igjen til Essentjernet og langs østsiden, selv om det nå er stille nyter jeg denne flotte dagen nå som sola er oppe og gjør denne høstdagen vakker. Litt is har det også langt seg. Jeg rusler sakte langs østsiden og opp igjen til myra, nå er alt blitt stille.
Vi bestemmer oss nå for å koke kaffe på myra og nyte denne fine dagen, jeg finner en fin bålplass og hogger ei kjærring, i det jeg er på vei tilbake mot sekken skriker Zenta i på nytt, jeg snur meg og får se henne krysse myra. Losen går nå ned mot sætera og i tetta der og ned mot Flisa før det etterhvert blir stille igjen. Mens Tom henter Zenta igjen nesten helt nede ved Svartungen finner Asbjørn og jeg en fin plass og gjør oss klar til å koke kaffe. Zenta og Tom kommer tilbake og vi koser oss med mat og kaffe svært godt fornøyd med denne flotte dagen som ga oss en fin og spennende los.
Vi slapper av og nyter denne fine kvilestunda, det er dager som dette vi lever for, det er dager som dette som gir oss gode minner og som sår spirer som blir til drømmer om nye dager og turer. Jammen er livet på skogen herlig.
Essentjernet i morgensol.
Isen har så smått begynnt å legge seg på Essentjernet.
Høstfargene er borte men det er pent likevel.
Storbrenna har de siste årene fått en helt spesiell plass i jaktsjela vår . Her har vi opplevd mange flotte og spennende stunder, vi bare må innom her med jevne mellomrom.
Det er en spendt gjeng med godt humør som i dag møtes på Storbrenna, hva har go`plassen å by på idag tro? Vi rusler sakte etter Zenta oppover til øvre vollen, som vanlig er det stille i åsen og det ligger spenning i luften. Det er mildt til å være så sent i oktober, det er overskyet og en litt kald vind suser mellom trærne. I et håp om å kansje overliste en hare i dag velger Jarle å stå igjen ved krysset mens Asbjørn, Tom og jeg følger Zenta. Hele denne siste uka har vært full av spennende opplevelser og fine dager så vi har stor tro på at vi også i dag vil få en god opplevelse. Vi venter mens vi gir Zenta god tid til å jobbe rundt vollen, men i dag ser det ikke ut til at det er noe fot her.
Vi rusler etter Zenta litt oppover men hun blir som vanlig straks borte, siden det blåser litt trekker vi oss litt etter henne slik at vi skal kunne høre henne hvis haren også i dag må strekke på beina. Mens vi står der og venter gjennoppleves tidligere loser og fine dager, det har jo blitt ganske mange etterhvert, gode dager som har gitt oss gode minner, minner vi lever godt på gjennom tunge og lange dager ellers i året. I det vi vurderer om vi skal trekke oss litt mer etter Zenta blir vi brått avbrudt av et hissig skrik som forteller at haren nå må strekke på beina. Zenta sin rolige og fine los er en fryd å høre på selv om den av og til blir litt borte i vinden. Vi står på hver vår "banker" post så i dag bør vi i det minste få se haren. Losen går jevnt og fint nede i lia slik den har for vane å gjøre her, dette lover godt.
Brått blir losen avbrutt av et skudd, ett enkelt skudd, jeg venter i spenning, hva skjer? I det jeg setter kursen ned mot Asbjørn hører jeg endelig at det skrikes "Dot", en voksen og helt hvit hare har falt for et velrettet skudd fra Asbjørn. En god jobb og fin los fra Zenta, en god lag innsats med god postfordeling ga uttelling, dette var morro.
Selv om det ennå er litt tidlig på dagen velger vi likevel å gi oss for i dag. Vi rusler ned igjen til Storbrenna, fyrer opp bålet og unner oss ei god og fin kvilestund. Det er en meget godt fornøyd og glad gjeng som sitter samlet og koser seg ved bålet. Vi har til nå i høst hatt mange gode og spennende loser, skutt seks harer og hatt mange flotte dager. Dette må være en av de aller beste høstene vi noen gang har opplevd. Zenta som nå er drøyt 10 år har så langt i høst hatt sin beste høst noen gang og har lagt ned en utrolig god innsats som hun fortjener all mulig ros for.
Vi koser oss ved bålet, slapper av og lar tiden gå mens vi nyter livet, bedre enn dette kan ingen ha det.
Samlig på Storbrenna til mat og kaffe.
Et godt fornøyd jaktlag med årets sjette hare.
Storbrenna, stedet for gode minner og spennede dager.
Som jeg tidligere har vært inne på så har Zenta en utrolig god arbeidsmoral, hun går på med frisk mot hver eneste dag og itillegg er hun tvers igjennom ærlig. Da vi var ute på torsdag jobbet hun på foten i tre timer før haren måtte på beina, i dag gikk det langt raskere for seg.
En hviledag har gjort oss godt og det er en opptimistisk gjeng som nok en gang er samlet for å utfordre harene på åsen. I dag går turen til Nordbråten, det er et fint og spennende terreng men det er kun andre gangen vi er her i høst faktisk. Zenta slippes ut av bilen i enden på veien og hun begynner straks å jobbe mens Asbjørn, Jarle, Tom og jeg venter for å se om hun finner noe av interesse. Zenta viser seg fram bak saubingen og det er tydelig å se at hun har funnet noe og jobbe med. Og ganske riktig, kun ca 30 min etter at vi slapp henne må haren på beina, den satt like bake saubingen så den kommer nesten rett på oss nesten med en gang.
Zentas rolige og gode losføring går rett inn i hjertet på oss og vi gleder oss over den fine losen. Først holder haren seg i lia og gjør en runde nedover igjen mot veien før den snur og tar turen opp mot Bergsjøbrenna som vanlig. Losen blir nå litt borte så jeg og Asbjørn går etter, han helt opp på toppen mens jeg stopper i krysset da vi hører at losen nå er på tur nedover mot oss igjen.
Jeg venter spendt og er nesten helt sikker på at jeg nå skal få se haren, sekundene går sakte, pulsen øker mens spenningen stiger i kroppen og der nesten ut av ingenting spretter haren over veien og blir borte før jeg rekker å reagere. Selv om jeg ikke rakk å få skutt er det likevel alltid morro å få se haren i losen. Losen fortsetter nå framover langs myra, så litt langs med toppen og fram over før det blir helt stille.
Vi venter i spenning på om Zenta nok en gang klarer å få haren på beina men det ser nesten ikke ut til at hun klarer det men hun jobber som vanlig godt og trofast på tapet. Etterhvert samles vi litt nede i veien og snart er bålet tent og kaffe kjelen henges på plass. Vi unner oss ei god kvilestund godt fornøyd med dagen så langt. Mat og kaffe smaker som vanlig utmerket når man sitter slik på åsen. Tiden går og det forblir stille fra Zenta så da kaffekjelen er tømt tar jeg og Tom beina fatt for å prøve å finne ut hva hun jobber med. Vi kommer innpå og ser at hun jobber med fot men det er blitt litt utpå dagen nå så vi velger å koble.
Det var en spennende og fin los selv om den ikke ble veldig lang med Zenta jobbet som vanlig godt og gjorde så godt hun kunne og mer enn det kan vi ikke forlange av henne. Zenta har gjort en kjempe jobb i hele høst og fortjener ros for det, hun viser alltid god moral og jobber trofast hele dagen. Godt fornøyd med en fin dag setter vi kursen hjemover med godt håp om at vi ennå kan få mange flotte dager å kose oss med.
Høst ved Nordbråtenmyra.
Haren krysset veien i ett hopp.
En typisk norsk harejeger???
Jakt er lagarbeid og jaktlaget må fungere godt som en enhet dersom jakta skal lykkes, særlig gjelder det når uheldige siuasjoner slik som skadeskyting etc forekommer. Da er det viktig å ha en god hund og en dyktig hundefører som kjenner sin hund og harejakt er like mye lags jakt som elgjakt.
Litt overrasket kan vi fastslå at det har kommet litt snø på åsen i natt, riktignok kun ca 2 mm men likevel, det gjør at håpet og opptimismen synker to hakk. Men som den stå på gjengen vi er går vi likevel på med friskt mot, Asbjørn, Tom, Zenta og jeg rusler opp til Rådalsvollen med god tro på at vi ihvertfall skal få en fin dag. Zenta går som vanlig på med godt mot og finner snart en fot hun begynner å nøste opp i. En litt sur vind gjør at det er litt kaldt å stå å vente men vi har jo ikke noe annet å gjøre da, etterhvert starter det opp en los med to hunder litt lengre fram i åsen, en jevn og god los, vi koser oss litt med denne i påvente av egen los. Sola er nå kommet helt opp og det ser ut til å bli en flott dag men det er litt kjølig så vi velger å rusle litt etter Zenta.
Vi treffer henne igjen i kanten av Vindflomyra ivrig opptatt med foten bryr hun seg ikke noe om oss. Vi finner oss en fin plass i sola, nå skal det smake godt med mat og nykokt kaffe. Vi slapper av og nyter denne fine kvilestunda, vi trives godt sammen her ute på åsen og det har de siste årene blitt mange kvilestunder som dette. Zenta kommer innom en kjapp tur men drar rett ut igjen og vi slår oss til ro med at det nok neppe blir noen los i dag.
På jakt kan ting skje fort og uventa, bare ca 10 min etter at Zenta var innom oss og bare ca 100 m unna skriker hun i midt på myra og en hare kommer som en grå strek over myra mot den bestyttende skogen, ca tre timers jobbing på fot ga uttelling. Det blir en fin los opp igjen og rundt rådalen før den som venta trekker ned i lia på vestsiden av rådalsveien. Vi rusler forsiktig etter og jeg slipper meg helt ned i dalen og plutselig etter et litt lenger tap er haren på beina igjen ca 100 m foran meg men ungskogen er så tett at jeg ikke ser noe. Losen går nå tilbake mot Rådalen og framover veien helt ned til saubingen før det igjen blir stille.
Vi samles ved parkeringa for å ta en prat om hva vi nå skal gjøre men før vi rekker å bli enige har Zenta haren på beina igjen, det blir kun en kort los før det plutselig smeller ett skudd og like etter ett til, et dårlig tegn men Asbjørn kan ikke tro at han kan ha bommet på det andre skuddet. Tom henter Zenta igjen, jeg tar henne med meg og starter ettersøket fra der Asbjørn skaut på haren. Etter litt fram og tilbake finner Zenta igjen sporene og får friheten igjen mens jeg følger på, plutselig er det full los igjen men etter kun 2-3 min blir det stille, så hører vi noe som mest av alt minner om en elglos. Etter en kort rådslaging går jeg og Tom etter, jeg har en mistanke og hva som har hendt siden Zenta nå ikke flytter seg og snart kommer vi innpå henne stående innunder ei lita gran ved en stubbe med en død hare foran seg. Det er uventa og overraskende men Zenta har tatt haren selv, det viser seg at Asbjørn har skutt av ene fram beinet.
Det endte altså godt til slutt idag men det var takket være godt lagarbeid, ei god bikkje og en dyktig hundefører som kjenner sin hund og hvordan den skal brukes. Vi slakter haren og setter kursen tilbake hvor en glad og godt fornøyd Asbjørn venter på oss, det er aldri morro å skade skyte derfor er han glad for at det endte godt til slutt. Det er en svært godt fornøyd gjeng som nå med god samvittighet kan sette kursen hjemover etter nok en flott og spennende dag.
Snøføre i dag, det lover ikke helt godt.
Kvilestund ved bålet i sola.
En lykkelig skytter, hundefører og Zenta med haren.
Det er mange vakre dager i skogen om høsten, den steminga som er i det dagen gryr kan nesten ikke beskrives med ord, den må oppleves. Det er de dagene som er grunnen til at vi holder på med dette, det er de dagene som gir ro og fred i sjela og som skaper minner og drømmer om nye dager.
Mens dagen gryr rusler Zenta og jeg ut fra enden av veien ved Grønnsjøen og oppover mot Skålen. Det er en litt kald og klar morgen slik det ofte er i oktober. Det ser ut til å bli flott vær i dag, himmelen er gyllen i øst over Gaupåsen i påventa av at sola skal stikke opp over åsen. Zenta blir sluppet og drar før meg oppover lia der jeg går og nyter denne stille og flotte morgenen. Orrhanen har våknet og startet på morgenspillet da jeg finner meg en fin plass like ved Skålen for å vente mens Zenta jobber med å finne haren. Jeg sitter stille og nyter livet, det er ikke mange slike dager så man må nyte de som er, noen troster og en Flaggspett holder meg med selskap. Jammen er vi heldige som har et slikt paradis hvor vi kan oppleve slike gode stunder, stunder som gjør at vi forstår meningnen med livet.
Sola er nå kommet opp og det begynner å bli en god tempratur så jeg finner meg en fin plass i sola litt lengre opp på hogstflata, Zenta jobber seg innom en liten tur men blir straks borte igjen, den jenta er jammen trofast og går helt og fullt inn for jobben sin hver eneste dag. Kaffekjelen henges over bålet mens jeg koser meg i sola denne fine dagen. Det er stille i åsen, helt stille men brått brytes stillheten i det Zenta med klar røst forteller at haren nå er på beina. Losen kommer først mot meg men snur og drar fram over mot Halsteinstjern. Jeg nærmest sluker i meg ei brødskive og to kaffekopper før jeg pakker sekken, jeg må (som vanlig) etter.
Jeg hører ikke losen men ser på gps`n at Zenta jager jevnt ned mot hyttefeltet på bergsjøen og helt ned til veien før det går utover til grønnsjøbekken og opp igjen i hyttefeltet, dette er nok en gammel luring som ikke har lyst til å gjøre det lett for oss. Endelig får jeg høre losen men hva hjelper det når den går ned igjen mot Bergsjøen og framover mot Lønnsjøen så langt jeg hører. Jeg setter farten opp for her er det bare å henge på. I enden av Lønnsjøen treffer jeg igjen Zenta, siden vi nå har kommet oss så langt unna utgangspunktet velger jeg å koble, vi har en tur på nesten en time foran oss før vi er ved bilen igjen.
Å rusle slik etter veien langs Bergsjøen og tilbake opp mot Grønnsjøen er ikke det værste man kan gjøre en slik flott og vakker høstdag så det blir en ganske fin tur tilbake. Jakta går ikke alltid slik man håper men vi hadde en fin dag likevel, en dag og morgenstund vi vil huske lenge, en dag med gode minner. Minner som ble skapt mens dagen gryr.
Høstmorgen ved Skålen.
Kvitrim i morgensol.
Sol og is på Lønnsjøen.
Både på jakt og i livet ellers går det litt opp og ned, enkelte dager er gode mens andre dager er mer grå og kjedelige. Det er vel slik det er og vi må jo bare godta det for hadde alle dager vært gode så hadde vel livet blitt kjedelig?
Det er en grå morgen med et tett skylag da Zenta og jeg rusler oppover lia ytterst på Molstadbrenna så dagslyset er litt sent ute i dag. Slik passe oppe lia slipper jeg Zenta og hun begynner straks å jobbe på en fot. Jeg rusler sakte etter og slår meg til ro øverst på ei gammel hogstflate. Jeg sitter rolig og venter og føler det nesten som jeg er helt alene i hele verden. Bortsett fra noen fly som passerer over meg er alt helt stille i dag, det bruker jo å være det i slikt vær. Zenta jobber som vanlig godt, hun står på, tar runder og følger "bok" til minste detalj men i dag ser ikke det ut til å hjelpe.
Jeg sitter fortsatt rolig på samme plassen og ventetiden blir litt lang så derfor bestemmer jeg meg for å kokekaffe. Bålet blir tenet og kjelen henges på plass. Det smaker utrolig godt med mat og kaffe når man sitter slik ved et bål langt ute på åsen, jeg koser meg og nyter stunda. Zenta har nok godt litt lei for hun kommer faktisk innom en tur, hun setter seg tett inntil meg og jeg godsnakker litt med henne. Vi koser oss, det er dette som er livet og vi trives utrolig godt sammen når vi er alene.
Pliktoppfyllende som hun er drar Zenta ut igjen på nytt og fortsetter med å prøve å få haren på beina, nå flytter hun litt på seg og det gir nytt håp om at noe kan skje. Jeg tømmer kaffekjelen og pakker sekken og rusler sakte etter Zenta for å være i nærheten hvis hun skulle få ut haren. Etterhvert møter jeg Zenta i stigen og hun virker nesten litt oppgitt over at hun ikke har funnet haren i dag, nesten litt lei seg faktisk.
Siden det nå er litt utpå dagen velger jeg å koble, vi rusler stigen tilbake til bilen. Det ble ingen los idag men det gjør ikke så mye, det skal jo ikke gå like lett hverdag. Det grå og tunge været har holdt seg så det begynner nok snart å regne. Vi setter kursen hjemover med et godt håp om at vi kommer sterkere tilbake senere selv om dagen i dag ble en litt grå dag, men selv grå dager er gode dager man må bare lære seg å sette pris på dem.
Senhøst med gråvær.
Et godt bål setter alltid farge på dagen.
Tåka ligger tjukk som en grøt nede i bygda da vi reiser utover, men som venta så letter tåka i det vi stiger oppover mot åsen. På åsen er det klart og pent vær med måneskinn men med en liten kald vind.
Ytterst i narumsæterveien stopper vi, Zenta slippes løs og etter litt fram og tilbake finner hun endelig noe å jobbe med. Tom og jeg sitter på toppen litt vest for veien mens Jørgen og Asbjørn står på veien, i dag skal ikke haren slippe unna. Vi ser Zenta komme nærmere og bare ca 50 m foran oss blir det lyd i henne men haren har nok hoppet ut før hun kom så det kan jo knapt kalles noe los det vi får høre.
Denne haren har nok ikke lest manuskriptet for den setter kursen rett framover og blir borte for oss. Jeg står nede i myrkanten og venter og brått skjer det noe. På radioen får jeg høre at tre elger har kryssa veien og er på tur mot meg, ku, kalv og en årings okse, men de har full kontroll så de går selvsagt motsatt vei av der jeg står. Men tilbake til Zenta og haren, av Tom får jeg vite at hun er på tur framover åsen. Jeg ser ingen grunn til å vente og går med en gang, krysser Olamyra og går helt fram til grensa mot grunneierlaget.
Jeg stopper opp og venter, det er Tom som har peileren, hun jobber nok på tap ikke langt unna meg men alt er stille. Det eneste jeg nå kan gjøre er å vente men brått høres to skudd like ved meg, det hørtes ut som rifleskudd og elglosen jeg har hørt litt av blir stille.
Jeg krysser nå grensa og går framover mot dit Zenta skal være, i enden på Holteveien stopper jeg og tar meg litt mat. Mens jeg sitter der kommer Svein og Stig, de er på elgjakt og kan fortelle at de har skutt en kalv og ei enslig ku, kalven var den vi så og kua falt i losen jeg hørte. Tom kommer i bilen, jeg overtar peileren og går etter Zenta mens han kjører rundt mot Fargo.
Jeg setter kursen rett mot Zenta og endelig får jeg høre henne men siden vi nå er langt utenfor vårt eget terreng setter jeg farten opp og klarer faktisk å koble henne midt i losen. Det ble en lang tur for den "ensomme fotsoldat" i dag men slik må man regne med når man er på jakt. Tom kommer å henter meg så går turen tilbake ned i bygda og inne igjen i den grå tåke grauten.
Olamyra i morgensol.
Veien inn i ukjente marker.
Himmelen blir rød i øst i det sola er i ferd med å kikke over åskammen denne flotte høstmorgenen. En klar og fin morgen med hvitrim på bakken. Hvordan blir denne dagen tro? Det er det ingen av oss som vet men vi gleder oss i hvertfall til en flott dag inne på åsen der tiden står stille, der stillheten hersker.
Det er en spendt gjeng som i dag rusler opp på Hoelsætera, noen hviledager har gjort oss godt så vi har god tro på at vi skal få en fin dag. Zenta har fått humør og overskuddet tilbake og drar selvsagt ivrig ut og blir snart borte. Vi slår oss til på vollen og venter spendt mens vi koser oss med å høre på orrhanen som har satt igang med høstspillet. Sola er på tur opp og det ser ut til å bli nok en flott dag, praten går lett om alt og ingenting, vi trives her inne på åsen. I dag er det stillheten som rår, kun naturen sine egene lyder er å høre, det er slike morgenstunder som dette alle burde få oppleve, stillheten og roen, her kan man slappe av og nyte de gode stundene som livet byr på.
Zenta jobber trofast med sitt men tiden går uten at hun lar høre fra seg så jeg og Tom rusler nedover fugelbakken litt for å se etter henne, først møter vi en sau som tydligvis har tenkt å bli værende på åsen, etterhvert treffer vi også Zenta, ivrig opptatt med sitt. Vi rusler litt rundt og nyter den fine utsikta men alt er stille, ingen hunder å høre i dag. Vi rusler opp til Hoelsætera igjen for å koke kaffe, sola er kommet opp og varmer godt så vi tar det med ro og nyter livet, her på åsen står tiden stille så vi slapper av og tar oss den tiden vi trenger. Etterhvert kommer også Zenta tilbake, det blir nok ingen los i dag men det gjør ikke noe vi koser oss i det flotte været likevel.
Hoelsætera ble bygget så sent som i 1921 og var i drift til 1972, siste budeie var Helbjørg og Ola Steinsli fra Jaren på Hadeland. Dette er en plass med mange gode minner og jeg tenker ofte på tiden som var når jeg er her, jeg fikk ikke oppleve den tiden men jeg har jo hørt mange historier. Jeg tenker på hvordan det må ha vært her og hvor viktig sæterdrifta var den gangen. Det er viktig at vi tar vare på disse plassene der minnene lever.
Selv om det ikke ble noen los i dag er vi enige om at vi har hatt en flott dag likevel. Med god tro på å fortsatt få mange flotte dager setter vi kursen hjemover, takknemlige for at vi ennå kan oppleve flotte dager der tiden står stille, der stillheten hersker.
Den første snøen.
Hoelsætera, der mange gode minner ennå lever.
I østlandets dype skoger der stillheten hersker.
Jakta går nesten aldri slik man har planlagt og to dager er aldri helt like men det er vel det som gjør jakta så spennende og fasinerende.
Himmelen er helt rød og et kaldt vindrag står rett på Zenta og meg der vi rusler utover storbrennbeite denne litt kalde morgenen. Nederst slepveien får Zenta friheten og nesten som tenkt går hun rett på fot og begynner å jobbe på denne. Jeg trekker meg oppover til plassen vår og venter der mens Zenta jobber, først på nedsiden mot myrene deretter krysser hun slepveien og drar oppover lia. Jeg sitter fortsatt og venter og med et slår det meg hvor stille det er idag, kun det lette vindsuset er å høre, ingen traner eller orrhaner, ingen andre hunder, det er nesten utrolig hvor stille det er. Jeg drømmer meg nesten bort der jeg sitter helt alene med mine egene tanker.
På peileren får jeg nå se at Zenta har begynt å dra se unna vestover i lia, det ser nesten ut som om hun jager men jeg kan ikke høre noe, kansje haren har hoppet ut så hun er langt etter? Jeg tar sekken på ryggen og går etter, ettrehvert er jeg kommet ganske nærme i lia opp mot utkikken og nå får jeg høre losen. Zenta jager jevnt og godt, losen går et par ganger rundt utkikken før den slipper seg nedover lia igjen, så drar det seg framover mot Storbrenna så langt jeg hører det. Jeg venter litt men når jeg ser at Zenta er ca 700 m unna så går jeg etter og like etterpå mister jeg kontakten.
Lia oppover er tung men jeg har ikke noe valg, jeg må etter for å få tilbake kontakten med Zenta og ca halvveis i lia får jeg kontakt, men det hjelper lite siden Zenta er helt nede i Svartdalen og på tur opp Halsteinsåsen. Jeg skrur opp tempet, her er det bare å komme seg etter. På toppen av Strobrennlia tar jeg en liten pust i bakken og ser skuffende at Zenta nå nærmer seg hyttefeltet på Bergsjøen, hva i all verden slags hare er det vi nå har fått tak i?
Da jeg er kommet litt nedover i lia igjen ser jeg til min store glede at Zenta har snudd og er på vei tilbake. Nå nærmest småløper jeg ned lia og når veien nesten samtidig med Zenta men hun er ca 300 lenger ut, jeg tar en sjangsje og roper på henne og jammen kommer hun. Jeg kobler henne og er samtidig svært takknemlig for at jeg slapp å gå etter gjennom hele Svartdalen og opp til Halsteinsåsen, idag var jeg heldig.
Dagen ble nok ikke helt slik jeg hadde håpet men det er jo ikke mulig å få det slik man vil alltid og haren er det ingen som kan styre så vi må jo bare henge på dit den vil. Vi rusler veien tilbake til Storbrenna, godt fornøyd med den siste uka kan vi nå med god samvittighet unne oss noen hviledager fra jakta men til helga er vi på plass igjen, uthvilite og med ny opptimisme om at vi ennå har mange flotte dager foran oss.
Soloppgang i slepveien.
Storbrenna, go`plassen "vår".
Den lange veien tilbake.
Haren er en smarting som farter akkuratt dit den selv vil og av og til kan det føre til litt forviklinger og rot når flere harer og hunder ender i samme område. Men av og til har man så flaks at det likevel går bra.
Etter en vel fortjent hviledag i går er Jarle, Zenta og jeg atter på plass og i dag har vi planer om å måle krefter med haren på Hoelsætera. Zenta drar som vanlig målbevist dit hun av erfaring vet hun kan finne fot og i dag slår det til og hun finner fot nede i fugelbakken. Jeg sitter på vollen og venter spendt på om Zenta finner fram til haren i dag også. Sola er på tur opp og en litt kald vind gjør at det er litt kaldt å sitte slik å vente, men det tåler vi. Det er uvanlig stille i åsen, ikke ei eneste bikkje er å høre.
Zenta jobber trofast på foten men siden hun begynner å trekke seg litt nedover fugelbakken så velger jeg å trekke litt etter for ikke å miste kontakten med henne. Kommet ca halveis nedover så er losen i gang, Losen går godt nede i fugelbakken og noe mot trevægskjella før den snur litt mot Hoelsætera igjen. Jeg går fram noen skritt for å få bedre oversikt og akkuratt da ser jeg haren krysse stigen rett foran meg, den kom brått på og blir fort borte så jeg rakk aldri å reagere. Etterhvert kommer Zenta og losen fortsetter nå over hogstflata og på toppen bak vollen. På nytt velger jeg å flytte litt på meg for å se litt bedre på hogstflata men plutselig dukker haren opp igjen bak en stubbe, tydelig støkt trår den gassen i bånn og forsvinner før jeg rekker å reagere nå også. Zenta holder god fart og passerer meg nok en gang og ser litt rart på meg, lurer nok på hvorfor jeg ikke har skutt. Losen går nå mot trevægskjella før den nå snur og går igjen mot fugelbakken før det blir helt stille.
Jeg rusler fram på pynten og venter mens Zenta jobber i tapet. Mens jeg sitter der kommer Jarle på radioen og forteller at en los er på tur rett oppover mot Hoelsætera. Han får se både haren og bikkja før det blir helt stille i området bak fjøset. Dersom også haren vår hadde gått mot og rundt på vollen kunne det fort ha blitt mye rot og tull med to loser helt oppå hverandre, men i dag hadde vi litt flaks.
Zenta kommer innom en tur og jeg ser ingen grunn til å fortsette mer i dag. Jeg kobler og rusler tilbake til Hoelsætera og treffer der de to som er med den andre bikkja som kom i los opp fra trevægskjella. Etter en kjapp prat med dem reiser vi hjem. Vi er godt fornøyd med det som ble en spennende dag for oss begge. Været er flott men det blåser litt kaldt så det er ingen tvil at vi er kommet litt ut i oktober, men vi får håpe at vinteren holder seg unna litt til.
Hoelsætera, et sted med mange minner.
Utsikt fra Fugelbakken.
Høst ved Lønnsjøen.
Jakta til nå har vært rene eventyret, flotte dager og spennende loser. Mange gode opplevelser og minner har det blitt til nå. Vi gleder oss stort til hver dag, spendt på hva den nye dagen byr oss av opplevelser.
Også i dag blåser det ganske mye så vi er nok litt usikkre på hva som kan komme ut av denne dagen men spenninga er jo alltid der. For første gang i høst har vi tatt turen til Rådalen og er derfor spendte på hva som venter oss når Jørgen, Tom, Zenta og jeg rusler oppover til vollen i det det begynner å bli lyst. Zenta virker litt slapp og lite intressert i jobbe men etterhvert drar hun da ut og begynner å jobbe. Vi tar det med ro på vollen mens vi gjennopplever tidligere hendelser i området her, det har jo blitt noen etterhvert. Tranene på vindflomyra har som vanlig våknet og setter nå turen framover mot bygda, noen fly på vei til Gardermoen passerer også rett over oss ellers er det også idag helt stille i åsen.
Zenta har nå jobbet ei stund på foten på bakken helt ned mot Vindfloelva så jeg og Tom bestemmer oss for å gå etter for å holde litt kontroll på henne, vi slår oss til ro på bakken rett ovenfor der hun jobber og venter. Vi slipper å vente særlig lenge for endelig må haren også i dag strekke på beina. Losen går en fin runde oppover mot Rådalen før det blir stille, jeg begynner å trekke etter da hun brått skriker i og losen kommer nå rett tilbake mot meg men svinger brått av og går ned på veien der Tom får se haren. Nok en gang blir det tap men Zenta jobber godt og snart har hun haren på beina ennå en gang, nå kommer losen rett på meg og jeg får se haren i to korte glimt, en middels stor hare men faktisk ganske mye lys alt. Nok en gang går losen oppover til Rådalen hvor det ertterhvert blir tap. Nå hører jeg ikke mer fra Zenta og da jeg møter henne igjen velger jeg å koble, vi har hatt tre bra og spennende dager så vi er litt små slitene begge to derfor velger vi å gi oss. Vi rusler tilbake til bilen og her unner vi oss en matbit og ei lita rolig stund for vi reiser hjem igjen.
Også dagen i dag ble sen spennende dag med en god los, været ble også fint med sol og godt vær. Det er slike flotte dager som dette som gir livet en mening og vi nyter dem.
Traner på tur til morgenbeite.
Rådalskoia, et minne om tiden som var.
Utsikt en flott høstdag.
Været har ofte stor betydning for hvordan jaktdagen blir men været kan vi jo ikke gjøre noe med så vi må bare ta det som det kommer og gjøre det beste ut av det. Vind er egentlig det verste synes jeg og dette skal jeg få erfare til fulle idag.
Det er allerede godt lyst da Zenta og jeg rusler innover vollumstigen. Da jeg våknet i dag tidlig var jeg litt sliten og tung i kroppen men ettersom vi rusler innover stigen begynner kroppen å fungere som normalt. Zenta blir sluppet på det vanlige stedet og hun drar før meg oppover stigen. Jeg rusler sakte oppover helt til Vollumsætera hvor jeg setter meg å venter. Himmelen er helt rød nå som sola er på tur opp og det ser ut til å bli flott vær i dag også men det blåser en del men pytt pyyt det skal vi alltids leve med. Zenta kommer innom en snartur men drar straks ut igjen og blir borte i skogen på oversiden av vollen. Jeg finner meg en lun plass øverst på vollen og venter spendt siden jeg er helt sikker på at Zenta nå jobber med noe. Tiden går og ingenting skjer så jeg trekker sakte etter og etterhvert møter jeg Zenta men hun ser ikke en gang på meg ivrig som hun er med å finne ut av harens broderier, jeg rusler ned på myra der hun driver og finner selvsagt haremøkk selv om den ikke er helt fersk så tyder det jo på at det er hare der.
Zenta har nå jobbet seg oppover mot utkikken og jeg trekker igjen sakte etter og treffer henne igjen i stigen, ingen tvil hun jobber med fot. Ved den store tørrgrana finner jeg meg godt til rette, hogger bålved, henger på kaffekjelen og finner fram nista. Alt før kaffen rekker å koke mener jeg bestemt at jeg hører et uttak litt inne i myrene men siden det blir stille igjen velger jeg å vente litt før jeg bestemmer meg for hva jeg vil gjøre. Matpausa blir kort, jeg følger med på peileren og ser at Zenta flytter seg ganske fort. Kaffekjelen tømmes og sekken pakkes, jeg må etter. Gått litt framover mot Vollum får jeg endelig høre henne men bare i noen sekunder før vinden sluker losen. Jeg setter nå langfoten foran her må jeg henge meg på. Siden jeg nå ikke hører noe må jeg bruke peileren og etter å ha gjort en tur ned mot vollumsmyra og så rett opp bratt lia mot utkikken igjen for jeg endelig høre losen men også nå kun i 3-4 min før den nok en gang slukes av vinden.
Jeg velger nå å vente litt på Vollum for å se hvordan det nå utvikler seg. Nok en gang ser jeg at Zenta drar i vei og siden jeg ikke hører noe er det bare å henge seg på, heldigvis har jeg peileren. Det blir nå en lang og litt tung tur innover myrene og ned i vollumsdalen og helt øverst i veien der treffer jeg endelig Zenta igjen og hun lar seg villig koble heldigvis.
Vi rusler stigen tilbake til Vollum og ned til bilen igjen. Selv om jeg ikke hørte så mye av losen i dag må vi jo si at det ble en bra dag trossalt. Vi koser oss begge to med disse fine høstdagene her ute på åsen så at det går litt opp og ned må vi jo bare regne med. Det er to slitene sjeler som når fram til bilen men vi unner oss likevel ei brødskive hver før vi setter kursen hjemover godt fornøyd med at nok en dag har gitt oss gode minner.
Soloppgang i oktober.
Ei stille myr langt inne på åsen.
Utsikt fra Vollumsdalen mot Svartungen.
I dag er det ikke med noe god følelse jeg tenker tilbake på dagens hendelser. Det hele begynte bra men slik det hele utvikla seg ble det alt i alt ingen veldig god dag selv om man kan si at det var spennende. Litt synd at det er slik særlig siden Zenta gjorde en utrolig flott jobb idag men hva hjelper det når vi andre svikter totalt.
Også i dag legges turen til Narumsætera, Zenta slippes ut av bilen og går rett på fot. Hun jobber fint og haren må snart starte på dagens trimtur. Losen drar rett ut og framover, jeg rusler sakte etter og får etterhvert høre at losen er på tur tilbake. Losen passerer tett ved meg og drar seg oppover igjen før den kommer tilbake mot meg. Plutselig får jeg se haren litt på skrå bak meg, den stopper opp og nesten på refleks kommer hagla i stilling og skuddet går, men akkuratt i det jeg skyter kaster haren seg rundt, derfor blir det BOM, skuffet og med en vond og råtten følelse i kroppen står jeg skuffet tilbake, jeg får se haren en gang til rett etterpå men nå er det umulig å skyte. Zenta kommer snart etter og jeg hjelper henne litt på rett vei. Nesten med en gang smeller to nye skudd og jeg venter spendt men heller ikke nå gikk det bra, Jarle bommet. Jeg tar beina fatt og nesten løper opp til Jarle, etterhvert kommer Tom med Zenta, med Zenta i bånd går jeg etter fra der Jarle så den stikke inn igjen i skogen. Etter kort tid må jeg innse at haren overlevde nå også og jeg slipper Zenta igjen.
Noen minutter går før hun igjen finner igjen haren, losen går nå nedover mot veien igjen og nok en gang høres ett skudd, denne gangen fra Jørgen. Det er nesten utrolig men også nå ble det bom. Nå følger flere korte los runder fram og tilbake i småskogen på nedsiden av veien. Slik haren går er det heldigvis ingenting som tyder på at den er skadet.
Vi koker kaffe og tar livet med ro men for min del med en dårlig smak i munnen, det gjør vondt å bomme og jeg er nesten frista til å bruke hagla som bålved. Heldigvis er det ikke ofte jeg bommer, det er faktisk ca 10 år siden sist og det er første gang jeg har bommet på en hare med den hagla jeg nå bruker. Zenta kommer innom oss så vi velger å koble, hun har gjort en kjempe jobb idag men hva hjelper det når vi ikke gjør jobben vår? Vi er som sagt ikke ute etter å skyte flest mulig harer men når vi først velger å skyte så SKAL vi treffe.
Turen hjem i dag blir tung selv om jeg vet godt at slik kan skje så vi får bare prøve alt vi kan for at det ALDRI skal skje igjen. En ting er ihvertfall helt sikkert, denne haren fortjener å få leve videre uforstyrret av hunder og jegere, det blir lenge til vi skal forstyrre den igjen ihvertfall.
Haremøkk
Av og til gjør det godt å være helt alene, bare rusle rolig dit man vil, ta seg god tid og nyte stillheten og livet. Det er ennå ikke helt lyst da jeg rusler ut fra bilen og nedover mot Vindflomyra denne stille og lett tåkegrå morgenen. Det grå været gjør at det er helt stille og jeg føler at jeg er helt alene i hele verden. Jeg tar meg god tid mens jeg jakter meg utover langs myra med godt håp om å få se fugel men idag virker terrenget helt tomt. Jeg slipper meg derfor ned til Vindflotjernet som ligge helt blikk stille i dag. Tåka henger litt nedover toppene rundt meg så steminga er nesten mystisk. Jeg benytter muligheten til å ta en del bilder, det er jo trossalt noe av målet med turen i dag.
Oppe på stigen igjen setter jeg kursen rett til Vindflosætera, en stille og historisk plass her midt inne på åsen, her tar jeg meg ei god pause. Vindflosætera ble bygget i 1883 og var i drift til 1955, siste budeie var Marie Flaterud, itillegg til vanlig sæterdrift dyrket dem faktisk gulrot her, noe haren faktisk satte stor pris på, i dag finnes det også rabarbra her faktisk. Det føles ganske godt å sitte på ei slik nedlagt sæter og tenke på tidene som var, hva sætrene betydde for alle som fartet på åsen. I dag er alt stille her kun to av husene står fortsatt som tause vitner om alt som har skjedd her, jeg håper at det blir slik i mange år ennå og at alle de sæterhus og voller som fortsatt finnes blir tatt godt vare på så historien kan leve videre i mange år framover.
Jeg river meg løs fra drømmene og tar fått på lia oppover mot vollumsmyra, jeg tar meg god tid og jakter meg sakte oppover, jeg støkker opp 3 stk orrfugel på turen men uten mulighet til å få løsnet skudd men det gjør ikke noe. Kommet opp på vollumsmyra finner jeg meg en fin plass og henger kaffekjelen over bålet. Jeg bevilger meg ei lang og god kvile stund, mat og kaffe smaker så utrolig godt når man sitter slik ved et bål midt inne på åsen. Været har lettna litt og sola bryter snart igjennom skylaget men fortsatt er alt stille. Jeg nyter stillheten og kan ikke forstå at det går ann å ha det bedre enn dette.
Da er det på tide å sette kursen hjemover, jeg jakter meg rolig framover mot molstadbrenna men ser ingen fugel men jeg finner haremøkk og ser elgspor og det er alltid godt å se bevis at det er vilt i området. Etterhvert kommer jeg ned igjen på veien og rusler rolig opp igjen til bilen. Alt i alt ble dette en rolig og fin dag, det er dager som dette som gir ro i sjela og som gjør at vi lever og samler på gode minner gjennom hele høsten, minner vi skal ta med oss i sjela, minner som skal skape drømmer om det som kommer.
Vindflotjernet
Vindflosætera, et levende minne om tiden som var.
Hva er det jakt egentlig handler om? Hvorfor holder vi på med dette? Hva er egentlig vitsen med å stå opp kl 5 en søndag morgen og dra langt til skogs???
Å gi noe enkelt svar på dette er ikke mulig, det er nesten umulig å beskrive hva jakt egentlig handler om, det må i stor grad oppleves. For vår del er det å komme ut i skogen som er det viktigste, spenninga om hva dagen vil bringe, nytelsen av en god los, kosen og praten rundt et kaffebål. Enkelte dager skjer det mye mens andre dager er mer rolige men uansett, når man er på jakt skal man slappe av, ta livet helt med ro og nyte dagen og livet.
Det er ikke ofte vi er på samme plassen to dager på rad men idag var vi nok en gang på plass for å gå over området rundt Narumsætera, idag er både Tom og Jarle med. Zenta jobber som vanlig godt og står på men i dag ser det ikke ut til at hun finner noe av interesse, det varme tørre været i natt og det at det regnet litt fra morgenen av gjør at det lukter lite så noe brukbar fot finner vi ikke i dag.
Det blir likevel en ganske bra dag. Vi rusler sakte innover mot Narumsætera og ser oss omkring, det er helt stille i åsen. Plutselig dukker en liten tiur fram i det den slipper seg ut fra toppen av ei furu men det er ingen god skuddmulighet så den får fly uforstyrra videre. Etterhvert finner vi oss en fin plass og fyrer opp bålet og unner oss ei rolig og god kvile stund, Zenta kommer også innom og slår seg til ro ved oss. Vi roer oss helt ned, slapper av og nyter dagen, mat og nykokt kaffe smaker utrolig godt når man sitter slik midt utpå åsen. Vi tar oss god tid, praten går om alt og ingenting, her har vi det godt. Kaffekjelen blir tømt og vi setter kursen tilbake mot bilen godt fornøyd med at vi har fått nok en rolig og god dag på åsen.
Utsikt fra Narumsætera
Zenta koser seg også ved bålet.
Finnes egentlig den perfekte dag??? Og hva skal til for at en dag skal bli perfekt??? Det er jo nærmest umulig å gi et godt svar på dette men dagen i dag ble på mange måter det jeg kaller en perfekt dag.
Spendt på hva denne dagen vil by på rusler jeg og Zenta ut fra narumsæterveien denne stille og flotte morgenen, kommet inn i lia får Zenta friheten og drar straks ut i søk. Jeg har ikke jaktet i dette området på mange år men siden jeg ble alene idag passer det bra å ta turen hit i dag. I det det begynner å lysne rusler jeg sakte oppover lia i retning av Narumsætera. Zenta har vært borte ei stund så jeg regner med at hun har funnet noe av interesse. Jeg finner meg en fin plass på en furuhole, jeg setter meg på sekken og venter. Det er en fin og stille morgen, tranene har som vanlig startet på morgenkonserten og en svartspett gir tydelig beskjed om at den ikke liker å bli forstyrret så tidlig på dagen, ellers er alt stille. Tiden går uten at noe skjer rusler jeg sakte etter Zenta og etter kort tid møter jeg henne på hogstflata nedenfor Narumsætera ivrig opptatt med å utrede en fot. Igjen setter jeg meg på en fin oversiktlig plass og venter, sola er i ferd med å dukke opp i øst, rå disen siger trolsk etter myrdragene, det gir en god indre ro å sitte å nyte en slik vakker morgenstund.
Zenta jobber ivrig og trekker etterhvert ned langs bekken og det gir håp om at noe skal skje. Mens jeg sitter der får jeg høre en los langt vest i åsen, det må være en elg los, losen går fint og i mangel av egen los koser jeg meg med denne så lenge. Endelig der lar Zenta høre fra seg, tre grove boff og så blir det stille, hva var det??? Møtte hun noe annet elller har haren lurt henne???
Jeg står stille og venter helt sikker på at losen starter opp når som helst, tiden går sakte, veldig sakte, og der etter tre minutter blir det full fart på losen. Zenta auser bra på og det er en flott los jeg kan stå å nyte denne vakre morgenen. Losen går jevnt og fint, ned mot veien og tilbake mot uttaket to ganger. Så begynner småtapene å komme men Zenta holder på fortsatt før det etterhvert blir helt stille nede ved veien.
Jeg går etter og treffer henne som venta i veien ivrig opptatt med å lete fram igjen haren. Godt fornøyd finner jeg meg en plass i sola og fyrer opp bålet. Med nykokt kaffe og niste slapper jeg av og koser meg i sola mens Zenta jobber. Det blir ei stille og fin kvilestund, sola skinner og det er godt og varmt i sola, jo dette er nok en perfekt dag.
Etter et tap på nesten en time og ti minutter må haren på beina igjen, som sagt før Zenta gir seg aldri. Losen gjør nå en sving vestover før den går tilbake mot uttaket. Jeg står i veien og venter med stor tro på å få se haren og ganske riktig der kommer den rett mot meg, en voksen hare. Plutselig setter den seg, jeg vurderer om jeg skal skyte eller ikke men finner ut at holdet er litt langt, ca 40 m. Haren snur og hopper rolig tilbake før den kaster inne i skogen igjen. Jeg står rolig å venter men Zenta er langt etter så det tar minst 7-8 min før hun kommer, jeg hjelper henne litt med å vise henne hvor haren hoppet av veien og hun jobber ivrig men noe mer los blir det ikke i dag.
Sola varmer nå godt og det er blitt en kjempe flott dag og vi har hatt en spennende og god los så godt fornøyd med oss selv velger vi å gi oss for idag. For meg blee ihvertfall dette en perfekt dag på alle måter, det er disse dagene som gir livet mening.
Soloppgang ved Narumsætera
Zenta jobber ivrig på foten.
