Hva i all verden skal jeg skrive om dagen i dag???
Ikke vet jeg for en roligere dag er det ikke ofte man har uansett hva man driver med, men vi får gjøre et lite forsøk ihvertfall.
I dag fant jeg ut at Zenta og jeg skulle gjøre et nytt forsøk på Hoelsætera selv om vi etter noen trege dager ikke er veldige opptimister. Nesten som venta finner vi ingen fot på eller rundt vollen og vi rusler derfor utover myrene, Zenta jobber godt og slår bra ut, jeg rusler sakte etter og nyter dennne stille og flotte dagen for også i dag er det merkelig stille. Etterhvert blir jeg sulten og siden det ser ut til at Zenta kan ha funnet noe så blir det til at jeg fyrer opp kaffebålet og slapper av og koser meg der ei stund til Zenta kommer innom, det var nok ikke så veldig sterk fot hun hadde funnet.
Vi rusler stien tilbake mot Hoelsætera, Zenta slår ut litt men ikke så mye så da vi kommer i kanten på vollen kobler jeg henne. Det ble en uvalig stille og rolig dag da egentlig ingenting spennende skjedde.
Vel det var denne dagen, vi får håpe at dagene som kommer byr på mer spenning og flere opplevelser.
En stille høstmorgen.
Hoelsætera, et sted med mange gode minner.
Zenta, go jenta vår.
Det er ofte slik både på jakt og ellers i livet av med og mot gang ofte er selvforsterkende, har man først kommet inn i en god stim går tingene ofte av seg selv men har man møtt en tøff motbakke så vil den på en måte ingen ende ta.
Zenta og jeg er spendt på hva denne dagen kan by oss da vi rusler stigen oppover mot Vollumsætera, etter noen dagers hvile så er vi begge ivrige etter å ta fatt på nye dager. Vi følger stigen oppover og Zenta drar ivrig ut mens jeg rusler etter og helt opp på vollen, Zenta kommer innom en liten tur og får med seg noen god ord på veien før hun drar ut igjen, det gjør godt å se at hun nå virkelig har funnet tilbake til god gammel form, her er hun i sin verden, det er dette hun trives med, det er dette som er livet hennes. Jeg finner meg en plass ved størhuset og setter meg der siden jeg ser at Zenta har kommet over interesante lukter øverst på vollen, nå er det ikke annet å gjøre for meg enn å vente.
Tiden går uten at noe skjer, det eneste jeg hører er tranene og orrhanene nede på Vindflomyra, det er et kaldt drag i lufta så det blir kaldt å sitte her å vente. Zenta jobber med sitt så jeg har ikke noe annet valg enn å vente. Etterhvert kommer sola opp men det vil ta tid før den varmer noe ennå. Siden jeg reiste rett fra jobb begynner jeg å bli sulten så da passer det jo fint å fyre opp bålet så det kan bli både mat og kaffe. Jeg finner meg en fin plass i sola som nå også varmer ganske bra, jeg sitter der og slapper av og nyter denne fine høstdagen og maten smaker utrolig godt akkuratt nå sammen med sterk nykokt kaffe, kan man egentlig ha det bedre?
Ja man kan ha det litt bedre, losen mangler, Zenta jobber trofast og godt men haren vil ikke på beina i dag så etter godt over fire timer på fot gir vi opp og rusler hjemover. Det ble en fin og stille og rolig dag men det viktigste manglet, losen. Det ser ut til at vi har kommet inn i en litt bratt motbakken der ting ikke går helt vår vei men vi gir oss ikke vi skal overvinne denne motbakken, vi kommer tilbake.
Vollumssætera en vakker høstdag.
Det er stille og vakkert her inne på åsen.
Vollumsmyra i høstdrakt.
I grålysninga søndag morgen rusla Zenta, Tom og jeg ut fra enden av veien ved Nordbråten for å se om det var noe hare å finne i området oppover mot Bergsjøbrenna, et sikkert hareområde hvor vi har hatt mange spennende loser før. Selv om det ser ut til at det har regnet litt i natt er vi som vanlig likevel opptimister. Zenta drar ut og jobber godt, dette er nok et av de områdene hun er best kjent i men det ser ikke ut til å være noe spennende å jobbe med i dag.
Vi rusler sakte oppover mot toppen denne stille morgenen, det eneste vi hører er to korp et sted nede ved Vesle Bergsjøen. Vi liker og nyter stillheten her ut på åsen men det er på en måte merkelig stille og det har det vært nesten hver dag vi har vært ute så langt i høst, kun ved to anledninger har vi hørt andre loser, merkelig. Vel oppe på toppen går vi fram på den eldste hogstflata, her har vi utsikt over det meste av åsen og bør høre hunder selv ganske langt unna men det er fortsatt helt stille, er det ingen andre jegere ute i høst?
Zenta kommer innom en tur igjen, stopper opp og ser litt undrede og lei seg ut, er det ikke noe harer her? Vi slipper oss ned på myratarmen og krysser denne, her er det ihvertfall haremøkk, Zenta drar foran oss og vi rusler opp på den neste hogstflata og her er det faktisk en del haremøkk. Vi finner oss en fin plass i kanten av hogstflata og fyrer opp dagens kaffebål, det skal bli godt for det er litt kaldt i dag. Vi slapper av og koser oss ved bålet siden Zenta endelig har funnet en fot å jobbe med. Det smaker som vanlig godt med mat og kaffe der vi sitter og koser oss ved bålet, det er noe fint med det å kunne sitte slik ved et stille bål langt inne på åsen og bare nyte stillheten og friheten vi finner her inne, det er dette som er livet for oss, det er dette høten og jaka handler om, men det er fortsatt merkelig stille, ingenting å høre, er vi alene på åsen?
Vi hører heller ingenting fra Zenta selv om hun jobber og står på så da kaffekjelen er tømt rusler vi litt etter henne. Ganske snart får vi se henne ivrig opptatt med en fot men hun sliter med å finne ut av den så vi velger å gi oss for i dag. Vi kobler og rusler hjemover igjen. Det ble ei stille helg uten de helt store opplevelser men slik er jo jakta og siden vi bare er så vidt i gang så håper og tror vi på mange spennende og flotte dager i ukene som kommer. Selv om det har vært en stille høst til nå er ihvertfall vi opptimister.
Hoelsætera sett fra Bergsjøbrenna.
Selv i gråvær er utsikten her flott.
Stille høstskog med pene farger.
Det blir mange kaffebål gjennom en lang høst.
Noe av det jeg setter mest pris på med jakta er det å nyte stillheten og roen man kun kan finne i naturen. Det å sette seg ned og kun høre naturens egene lyder eller det å høre hvor stille det er fyller sjela mi med en god ro, en ro man bare kan finne på åsen en tidlig morgen i september.
Denne litt grå og kalde septembermorgenen rusler Zenta og jeg utover storbrennbeite klar for en ny og fin dag sammen på åsen, en dag vi skal nyte sammen, en dag vi håper vil gi oss noen gode minner. Nederst i slepveien slipper jeg Zenta som straks begynner og jobbe og i dag går vi så og si rett på fot så hun blir ganske fort borte. Jeg rusler opp til god posten ved bekken og setter meg der for å vente. Jeg sitter der og føler meg ganske alene i verden akkuratt nå for alt er så stille, det er ikke en lyd å høre, etterhvert våkner noen småfugel til live og tranene på Vindflomyra har også begynt på morgenkonserten. Det er nesten merkelig hvor stille det er men det er jo godt å da, å føle at man er helt alene og ha hele åsen for seg selv, dette er en stillhet få kan få oppleve i dagens travle og støyende samfunn.
Zenta jobber godt og trofast på foten så for meg er det bare å vente, jeg rusler litt etter oppover slepveien og finner meg en fin plass og fyrer opp dagens bål, snart lukter det godt av nykokt kaffe og jeg føler at jeg nærmest er i paradis. Siden jeg reiste rett fra jobb er jeg sulten så i dag smaker det xtra godt med mat og kaffe så jeg slapper av og koser meg ved bålet, jammen er det godt å bare roe alt helt ned og nyte disse fine stundene her langt inne på åsen, her i mitt paradis.
Det ser ikke ut til å bli noen los i dag og siden Zenta har begynt å trekke framover igjen rusler jeg etter og snart møter jeg henne og etter å ha jobbet nesten tre og en halv time på fot er hun glad for å se meg igjen. Sammen rusler vi litt oppover stigen mot utkikken og snart blir hun borte igjen og går på en ny fot men heller ikke denne haren vil ut på noen trimtur i dag så etter en drøy time rusler jeg etter og kobler Zenta, det får holde for i dag. Vi rusler stigen tilbake mot Storbrenna og selv om ikke denne dagen ga oss noen store opplevelser og minner tar vi med oss denne dagen som en av de gode dagene, dagen da vi kunne roe alt ned og bare nyte stillheten.
Høststemning en tidlig morgen i september.
Fra nedre Utkikken kan nyte synet av vårt stille rike.
Zenta kommer innom og lar seg villig koble, det er på tide å gå hjem.
Årene går utrolig fort og enten vi vil det eller ikke så blir hundene våre fortere gamle enn oss. Zenta er fylt 11 år og jeg var derfor litt spent på hva hun kunne prestere denne høsten, nå har jeg fått svaret.
Denne grå men ellers fine morgenen går Zenta og jeg oppover østsiden av Storbrennlia, hun slår godt ut og jobber bra noe som gleder meg, de første dagene virka hun litt uinteresert og tam men nå ser det ut til at hun har våkna litt til liv igjen og jeg har tro på en fin dag. Lia er bratt og tung men vi tar det med ro. Før jeg skal ta fatt på den siste oppstigninga ser jeg at Zenta har dratt langt ut og at hun nå jobber med noe så derfor trekker jeg sakte etter opp til toppen og finner meg en fin plass der for å vente.
Minuttene går sakte mens jeg sitter der spendt og håper å få høre henne i dag. Og plutselig etter ca 1 time 45 min på fot må haren på beina. Zenta gir godt på og det varmer i hele kroppen å høre den rolige og gode losen hennes. Losen holder seg i nærområdet rundt meg og to ganger passerer den tett ved meg men uten at jeg får se den. På nytt snur losen og der kommer jammen en pen hare hoppende rett mot meg, hagla får ligge stille på bakken, haren passerer meg for så å stoppe bak ei buske før den hopper sporene sine tilbake ca 7-8 meter før den hopper av igjen, dette er nok en smarting. Ikke lenge etter kommer Zenta og hun finner ganske fort ut av avhoppet og losen fortsetter. Haren får nok etterhvert et større forsprang for nå blir losen litt mer hakkete ei stund før det etterhvert blir helt stille. En litt for kort men svært spennende los så langt.
Med et godt håp om at Zenta skal få fart på haren igjen fyrer jeg opp bålet for å nyte mat og kaffe etter denne spennende opplevelsen. Zenta jobber godt mens jeg sitter der og nyter denne flotte dagen men noe mer los ser det ikke ut til å bli. Etterhvert trekker hun lenger innover Bratmyra så jeg velger å gå etter for å holde meg innen høre vidde. Jeg har ikke gått langt før jeg nesten tråkker på to orrhaner, jeg skvetter til i det de letter, nok en spennende opplevelse å ta med seg, totalt ser jeg fem fugler i dag. Det ser ut til at Zenta jobber med noe på en av de små myrene ned mot Vollumsdalen så jeg setter farten opp for å komme innpå henne og endelig treffer jeg henne helt nede ved bratmyrsbekken, godt fornøyd med denne flotte dagen lar hun seg villig koble.
Jeg legger jakka i sekken og starter på turen opp lia igjen, vi har en tur på ca 35-40 min foran oss før vi er tilbake til bilen selv om vi kan følge moenssæterstigen fram til veien og så veien fram igjen. Sola har nå kommet fram og det er varmt og godt vær så vi nyter denne fine rusle turen tilbake mot bilen. Om jeg etter de 2-3 første dagene var i tvil om Zenta var i sitt gode gamle jeg så har disse to siste dagene gitt meg et godt svar. Zenta er fortsatt i godt gammelt slag.
Bratmyra en flott høstdag.
Utsikt mot Svartungen fra øverst i Vollumsdalen.
I østlandets dype og stille skoger.
Kosen ved kaffebålet må man ta seg tid til hver dag.
Enkelte dager så går alt på skinner mens andre dager går alt galt og så har du alle de dagene mellom der hvor du føler at du er litt inne i en dausone og du ikke helt vet hva du bør kunne vente deg. I all hovedsak er jeg en optimist men også en realist og etter to dager hvor ting har gått stortsett vår vei så må det nok komme en dag da det butter litt mer i mot.
Det er i ferd med å lysne da Zenta og jeg går veien oppover mot Vestra denne grå morgenen, vi tar av og går ned i myrdraget hvor jeg slipper Zenta. Det er litt grå vær med litt lett yr og litt vind men i følge værmeldinga skal det bli litt mer regn utover morgenen så jeg er ikke noe kjempe opptimist der jeg rusler etter Zenta, hun ser ut til å være litt mer tilbake til godt gammelt slag, det er mer fart, tæl og iver i henne enn de forrige turene vi har vært ute til nå i høst. Jeg rusler fram på den gamle hogstflata som nå er i ferd med å gro helt igjen, finner den gamle plassen vår og setter meg til å vente. Zenta gjør en fin runde men kommer snart innom igjen før hun drar rett ut igjen, jeg rusler sakte etter henne ned mot den nye hogstflata. Vinden har økt litt og regnet kommer og går litt men likevel ikke verre enn at det bør være mulig å finne en fot.
Zenta blir med ett mer ivrig og det tyder på at hun har funnet noe, jeg ser nærmere etter og finner fersk haremøkk, nå er det bare å sette seg ned og vente mens Zenta jobber med å finne fram til haren. Jeg sitter og følger med på peileren og ser at hun jobber godt men siden hun nå trekker seg litt framover og ned mot elva velger jeg å gå etter for å være sikker på å høre henne hvis det skulle bli los. Snart rusler jeg over Bjørkesætervollen som nå er i ferd med å gro helt igjen, det er nesten litt rart å tenke på det men første gangen jeg var her var det helt åpent her, det nærmer seg faktisk 30 år siden jeg var her for første gang, jammen går tiden fort. Jeg rusler over vollen og tenker på alle turene og losene vi har hatt her, mange gode stunder og minner er det blitt opp gjennom årene. Zenta stikker plutselig innom en tur men ser knapt på meg før hun drar nedover igejn og går på på nytt men det kan nok være vanskelig å finne ut av foten i dag.
Jeg finner meg en fin og lun plass på oversiden av vollen og finner fram kaffekjelen, jeg skal kose meg med mat og kaffe mens jeg venter på om det blir los. Bålet varmer godt i dag og snart koker kaffen, det skal smake godt. Jeg slapper av og nyter stillheten og denne gode stunda, det gjør godt å roe helt ned og bare nyte det å være ute tross det litt grå og stusselige været. Zenta jobber og står på men i dag vil det seg nok ikke og sanrt kommer hun innom en tur og etter å ha jobbet med foten i litt over to timer ser det ut til at hun har gitt opp. Jeg pakker sekken og vi rusler sammen over den gamle hogstflata og mot veien, her finner vi mye haremøkk men det virker ikke til å være noe mer fot så derfor velger jeg å koble i det vi kommer fram til veien.
Vi rusler veien utover igjen mot bilen i det været har letna og sola kikker fram. Vi er trossalt brukbart fornøyd med dagen, Zenta jobbet godt så det var nok ikke hennes feil at det ikke ble noen los i dag. Været gjorde sitt til at det ble vanskelig å få til noe i dag men greit nok det kan jo ikke gå like bra hver dag. Med godt håp om at det kommer bedre dager igjen snart setter vi kursen hjem igjen.
Naturen tar Bjørkesætera tilbake.
Vi fant mye haremøkk i dag.
Hogstflata gror også igjen.
Her har en fugel med langt nebb funnet seg mye god mat.
På jakt er aldri to dager helt like, enkelte dager skjer alt og andre dager skjer det ingenting og så plutselig en dag kan alt skje på kun få minutter før alt blir stille igjen. Det er dette usikre og uforutsigbare som gjør det hele så spennende, hva vil denne dagen gi oss? For å takle denne usikkerheten må man alltid være fokusert og klar til gripe de mulighetene som plutselig kan dukke opp.
Det er akkurat blitt passe lyst da Zenta, Asbjørn, Tom og jeg rusler inn på Hoelsætervollen denne søndagsmorgenen. Med den spennende gårsdagen i minne er jeg spendt på hva denne dagen kan gi oss, bortsett fra litt vind ser været ganske bra ut selv om det kansje kan være litt vel varmt men vi skal nok få en fin dag på åsen likevel. Zenta tar det rolig i starten i dag å så turene blir ikke så lange i starten derfor rusler vi litt sakte med henne utover mot fugelbakken og da begynner hun å jobbe litt bedre men det ser ikke ut til å være noen fot her i dag heller. Vi krysser hogstflata og kommer oss opp på stigen som går ned i fugelbakken, plutselig får vi øye på noe som kommer mot oss, en annen hund en haldenstøver ser det ut til, heldigvis snur den igjen og drar tilbake dit den kom fra. Vi legger likevel om kursen og går oppover igjen for å ta turen innover myrene. Da vi kommer opp på stikrysset har Zenta dratt ut og nå ser det ut til at hun jobber med noe så da blir det bare å vente.
Endelig der får vi så vidt høre henne, et heller dårlig uttak langs med Lønnsjøen et sted. Losen blir heller ikke helt god, haren har nok fått litt forsprang på henne. Jeg setter kursen tilbake mot Hoelsætera for å finne meg en post der men det kan høres ut som jeg kansje kan komme for sent men jeg smyger meg likevel sakte framover. Etter å ha tenkt meg om litt velger jeg å gå mot øvre delen av vollen siden jeg så vidt hører Zenta helt nede mot elva. Jeg runner den siste grana og titter fram på vollen og der får jeg et kort glimt av haren og regner med at muligheten glapp. Forsiktig tar jeg noen skritt til framover og der plutselig ser jeg haren komme opp på bakken rett foran meg, jeg bråstopper og står helt stille og lar den komme helt opp. Sikringen av, haren setter seg, hagla i stilling, skuddet går. Haren går rett ned uten engang å merke hva det var som traff den, årets første hare er falt. En litt vel kort los men med tanke på gårsdagen har Zenta fortjent den. I respekt for haren som ligger der tar jeg som vanlig alltid av meg lua og "hilser" på den.
Ikke lenge etter kommer både Asbjørn og Tom og de er som vanlig i godt humør når vi får skutt hare, Zenta er nok mer skuffet når hun kommer for henne er morroa over når haren ligger der.
Etter at veiinga og andre rutiner er unnagjort rusler vi utover Bergsjøstigen et stykke før vi igjen slipper Zenta, det er tidlig dag så hun kan få løpe litt til. selv finner vi oss en fin og lun plass i sola i myrkanten og fyrer opp bålet. Nå skal vi slappe av og nyte denne flotte dagen, noe også Zenta finner ut at hun skal gjøre så hun slår seg også til ro ved bålet, greit nok, hun er nok litt sliten og fortjener å kose seg litt hun å. Vi sitter der og koser oss med kaffe og mat, praten går som vanlig lett om alt og ingenting, det er dette som er livet det er slik vi vil ha det disse flotte høstdagene. Bålkosen er på mange måter mer en halve turen og når vi itillegg har hatt los og skutt hare, ja da er livet virkelig godt å leve.
Snart er kaffekjelen tom så vi pakker sekkene og rusler tilbake mot Hoelsætera, selv om det alt i alt ble en rolig og god dag så skjedde det likevel noe spennende, det som skjedde kom brått og litt uventa men vi var klare og konsentrerte og derfor taklet vi situasjonen på en god måte som ga oss et godt resultat. Det ble en flott dag i det flotte høstværet, nettopp en slik dag vi har drømt om så lenge og nettopp en slik dag vi tar med oss i minneboka og koser oss med i tiden som kommer, det ble en dag med harefall og bålkos.
Øverst på vollen mot fjøset er blitt en sikker post.
Zenta, Erik og Tom er godt fornøyd med innsatsen i dag.
De første dagene av jakta er alltid spennende, hvordan blir høsten, er det noe vilt å jakte på, fungerer bikkja etc??? Det vil alltid måtte gå noen dager før man får svarene og derfor blir de dagene ofte litt rastløse og lite effektive men når man har fått ihvertfall noen av svarene roer man seg og den gode følelsen siger inn i kroppen og man føler virkelig at jakta er i gang, man føler at nå er høsten her.
Forholdene de to første dagene har vært svært vanskelige så derfor er jeg svært spent i dag siden forholdene i dag ser nærmest perfekte ut, kun 5-6 grader og helt vindstille, finner vi ikke fot i dag må det være noe som ikke stemmer. Jeg rusler litt oppover mot øvre Storbrenna før jeg slipper Zenta og rusler sakte etter henne opp bakken. Zenta virker litt tam og nesten litt uinteresert idag så det er ikke så lange turene hun gjør til å begynne med, lukter det ingenting i dag heller? Da jeg kommer litt opp i lia hører jeg forklaringen på forsiktigheten hennes, saubjeller, for å komme litt unna dem rusler vi litt videre oppover og nå blir det endelig litt mer fart i henne og nå ser det nesten ut til at hun jobber med noe, hun kommer en kort tur innom før hun drar oppover mot myra igjen. Jeg regner med at det vil ta litt tid før det skjer noe så jeg passer på å gjøre unna noen naturlige forretninger mens jeg venter.
I det jeg akkuratt har fått på meg buksa igjen får jeg høre det jeg har venta på, uttak, litt forsiktig i starten før det blir mer fart i losen etterhvert. Endelig dette var på tide, kroppen fylles av en god og berusende følelse, det gjør godt, utrolig godt å høre Zenta sin rolig sang igjen, den gode følelsen brer seg endelig i kroppen, nå er jakta igang.
Til å begynne med holder losen seg nede i lia slik den ofte gjør og Zenta jager bra, etterhvert begynner losen å dra seg mer vestover og etterhvert hører jeg ikke mer og jeg mister også signalene på peileren. Jeg har ikke noe annet valg enn å gå etter, nedover lia til stigen som går utover langs slepveien og nå får jeg endelig kontakt igjen men Zenta er faktisk helt nede på veien ved Molstadbrenna og på tur utover, jeg setter farten opp, her gjelder det å henge på. Ikke lenge etter får jeg høre losen som nå er på tur tilbake men det ser ut til at haren vil på nordsiden av slepveien og i lia mot Molstadsætera. Zenta har nok kommet litt på etterskudd for losen er litt hakkete før det blir helt stille. Jeg står nå nede på slepveien og følger henne på peileren, jeg synes at jeg hører noe men er ikke helt sikker men siden hun flytter seg ganske fort er det trolig at hun jager. Jeg må nok en gang gå etter og nå helt opp på Molstadsætera og kan nok en gang konstatere at Zenta er på veien igjen og på ny tur utover og helt i enden av veien ved Vollumsmyra ser det ut til at det er tap.
Jeg rusler ned igjen til slepveien og fyrer opp bålet og koker kaffe, litt sliten som jeg er smaker det utrolig godt med mat og kaffe. Zenta jobber trofast på tapet men istedenfor å komme oppover igjen mot meg drar hun seg raskt oppover mot Vollum, jager hun? Jeg hører ingenting men gjør raskt unna den siste kaffekoppen, pakker sekken og gir meg i kast med den tunge bakken oppover mot Vollum. Etterhvert får jeg igjen signalene og snart treffer jeg Zenta igjen like innenfor utkikken og hun lar seg villig koble, sikkert litt sliten tenker jeg.
Vi rusler rolig fram mot ukikken, finner oss en fin plass i sola og slapper av mens vi deler resten av nista. Så rusler vi rolig ned til Storbrenna igjen godt fornøyd med denne flotte dagen. Nå er endelig jakta i gang, nå harvi begge fått denne gode følelsen i kroppen.
Ikke så ofte man finner rester av gevir.
Utsikt fra Utkikken en fin høstdag.
Zenta koser seg i sola på Ukikken etter en flott dag.
Arbeidsuka er endelig over og siden været faktisk ikke var så aller værst da jeg kom hjem så valgte jeg å pakke sekken og ta med meg Zenta en tur på åsen i dag. Selv om ikke trua var særlig stor i dag så hadde jeg ikke så fælt mye annet å ta meg til i dag og Zenta har jo kun godt av å komme seg ut på åsen en tur.
I ganske sterk vind med litt lett yr så ble Zenta i dag sluppet på Hoelsætera, en plass det så og si alltid er hare men med de vanskelige forholdene som det var i dag så er det ikke alltid at det hjelper. Zenta jobber bra men det ser ikke ut til å være noe fot her i dag så vi rusler sakte nedover lia mot Trevægskjella, i myrdragene nedover her bruker det alltid å være hare men i dag ser det ikke ut til at det lufter noe. Siden jeg reiste rett fra jobb i dag så er jeg litt trøtt og sliten og også litt sulten så snart finner vi oss en fin og lun plass inne i skogen og fyrer opp bålet som lyser opp og varmer godt denne grå og små kalde septemberdagen. Mat og nykokt kaffe smaker i dag utrolig godt og jeg kjenner at kroppen vokner litt til liv igjen, siden det ikke er noe å jobbe med for Zenta har hun også slått seg til ved bålet. Vi sitter der og slapper av og koser oss og nyter ei stille og rolig stund på åsen.
Når bålet er slukket rusler vi lia oppover igjen mot Hoelsætera men selv om Zenta fortsatt jobber godt finner hun ingen fot og i det vi kommer fram på vollen igjen kobler jeg henne. Det ble en rolig dag i grått og stusselig vær men vi fikk da rusla oss en runde begge to, noe vi begge har bare godt av. I det regnet øker på går turen hjemover igjen men en ting er sikkert, vi kommer snart tilbake.
Her har sterke naturkrefter herja.
Pen utsikt selv i gråvær.
Zenta ser utover sitt rike mens hun slapper av ved bålet.
Et helt år har gått fort, fryktelig fort og nå er dagen her igjen, dagen med stor D. Kalenderen viser igjen 10 september og det er betyr at harejekta starter idag og vi gleder oss stort til en ny høst som vi håper skal gi oss mange, flotte og spennende dager og opplevelser.
Som vanlig første dagen er vi på plass på Storbrenna, gleden og spenninga raser gjennom kroppen, hva vil denne høsten gi oss? Zenta får friheten og setter kursen oppover mot Øvre Storbrenna med en gang mens Tom og jeg følger etter, vi rusler rolig oppover bakken og nyter å endelig være på jakt igjen. Oppe på vollen setter vi oss og snart er alt ved det gamle, vi lar Zenta jobbe litt men det ser ikke ut til at det er noe fot her så vi rusler sakte oppover mens Zenta slår ut og jobber bra men det ser ikke ut til at det lukter så mye i dag, med 10 varme grader og vind er ikke det helt uventa. I det vi nærmer oss toppen får vi høre en los i området ved Vollum, det gjør godt å høre en los igjen, bare så synd at det ikke er Zenta som jager.
For å unngå å komme bort i losen trekker vi opp på Bratmyra og bestemmer oss for å slippe oss ned igjen i Storbrennlia men plutselig blir det fart i Zenta og hun drar ut mot utkikken og nedover lia slik at vi mister kontakten med henne, jeg synes jeg hører noen glefs fra henne men jeg er ikke helt sikker derfor går vi etter henne. Etterhvert treffer jeg henne igjen i stigen som går opp til utkikken. Vi rusler stigen litt nedover for å finne oss en plass å koke kaffe. Jeg har klart å legge igjen både avispapir og fyrstikker hjemme men med dopapir og Tom sin gamle lighter får vi da fyr på bålet og kan henge kaffekjelen over. Det gir en ro og god følelse i sjela å sitte å se inn i bålet igjen. Vi slapper av og nyter ei god kvilestund, det er slik vi vil ha det i skogen, sitte ned ved et kaffebål på en stille plass og bare nyte livet.
Etterhvert som kaffekjelen blir tom så pakker vi sekkene og rusler vidre nedover stien men Zenta vil ikke være helt med på det, hun trekker litt utover lia og her finner hun en fot som hun jobber godt på, selv om det er blitt litt utpå dagen og vi derfor ikke har helt trua på noen los lar vi henne likevel jobb på foten ei stund, hun har bare godt av det. Etter en drøy time velger vi likevel å koble og rusle tilbake til Storbrenna.
Det ble ingen los på Zenta i dag men det gjør i grunn ikke så mye, det viktigste er å komme seg ut og komme i gang så får vi ta resten etterhvert. Jakta er i gang og vi gleder oss til tiden og dagene som ligger foran oss, dager med opp og nedturer, dager med spennende og gode loser, rolige dager i pent vær hvor vi kan sitte rolig ved kaffebålet og bare nyte stillheten, roen og livet. Det er dette som er livet, det er nå vi lever.
Bratmyra ligger der som den alltid har gjort.
Høstens første kaffebål gir ro i sjela vår.
Over storbrennbeite på tur hjem, tåka siger inn over åsen.
Det er fredag morgen og ei merklig innholdsrik arbeidsuke er endelig over, det er tid for å samle tankene litt og nyte denne flotte dagen, den siste i august.
Et kaldt vinddrag drar seg over Bergsjøen i det båten glir utover vannflata denne stille morgenen her midt inne i de dype skoger hvor sommeren nå går over i tidlig høst. Noen blader har alt begynnt å bli gule og selv om sola skinner er det så tidlig på dagen ikke spesiellt varmt. Jeg ror utover og nyter denne flotte morgenen, det gjør så utrolig godt å komme på åsen igjen etter slike merkelige dager på jobb. Som vanlig ror jeg meg over mot Nysæterlandet for å begynne der, jeg har ikke noe særlig tro på noen stor fangst i dag men noe må jeg da brule dagen til så vi får se hva det er mulig å få til. Etter bare kort tid er første ørreten i båten, kun en liten fisk som slipper ut igjen og merkelig nok biter det faktisk ganske jevnt og snart har jeg alt fått 6 ørret, ingen store da den største er på besjedene 115 gr men en god start likevel.
Etter ei kort pause er det på igjen og ørret nr 7 kommer kjapt i båten før bettet dør litt ut. Sola er kommet opp og varmer godt så jeg ror meg godt utpå og finner fram maten og kaffen og slapper av i sola. Jeg sitter der og lar tankene dra på vandring, litt tilbake på denne litt stusslige sommeren men mest mot det som venter oss om ei drøy uke da vi endelig kan ta fatt på jakta igjen, i liene rundt Bergsjøen her har vi hatt mange fine opplevelser og flotte dager og jeg kjenner at suget i kroppen begynner å feste seg. Etter pausa går jeg på fiskinga med friskt mot og det biter faktisk på mange plasser men det er kun små lette hugg så jeg klarer faktisk ikke å kroke en eneste en av dem, til slutt blir jeg litt forbannet, setter kursen til land ved hytta til Asbjørn for å ta resten av nista og kaffen der.
Her er det godt å sitte i sola og slappe av og kose seg og merkelig nok er jeg fortsatt helt alene her i dag. En korp skriker borte ved Vesle Bergsjøen og noen sauebjeller klukker lett i lia bak meg men ellers er alt helt stille, det er i slike stille stunder man kan roe helt ned og samle tankene før man drømmer seg bort, drømmer og lengter mot det som skal komme, mot tidlige morgener med stillhet, spenning, gode hareloser, kosen rundt bålet, godt kameratskap og alt det andre som følger med, snart begynner jakta, snart er det høst og vi gleder oss.
Bergsjøbrenna en stille augustmorgen.
Det er en flott og solblank dag på Bergsjøen.
Og snart er det høst, gammelt bilde tatt i september av Ottersveen.
